Ancestors – Neptune With Fire (Tee Pee Records/North Atlantic Sound cd, 2006)

1) Orcus’ Avarice ; 2) Neptune With Fire

Ancestors ble dannet i Los Angeles sommeren 2006, først som en trio med Justin Maranga (gitar, vokal), Nick Long (bass, vokal) og Brandon Pierce (trommer). Snart kom Chico Foley (elektronikk, keyboards, vokal) og Christopher Watkins (orgel, vokal) til, og kvintetten fikk kontrakt med Tee Pee Records. Selskapet var et perfekt hjem for Ancestors. De hadde allerede gitt ut sterke album fra High on Fire, Sleep, Graveyard, Earthless og de notoriske psychrockerne The Brian Jonestown Massacre. Ancestors passet fint inn i denne gjengen, men hadde også større ambisjoner enn å lage fete riff og røyktunge grooves.

Debutalbumet Neptune With Fire satte en høy standard, både musikalsk og konseptuelt. Med sin romersk-mytologiske ramme, Neptun som havgud og Orcus som vokter av underverdenen, tegnet Ancestors et bilde av menneskets reise gjennom kamp, fest, anger og opplysning. Dette kunne lett blitt kosmisk babbel, men det kledde faktisk musikken godt og ga albumet et hele. Platen inneholdt to massive låter som strakk seg over tilsammen 38 minutter. Dette var stoner rock som lente seg på Kyuss og Corrosion of Conformity, men med en ekstra dimensjon takket være de to tangentspillerne. Musikken hadde den varme, skurrende, analoge lyden som var så typisk for sjangeren, men tempoet og de lange, dronene partiene pekte like mye mot singulære band som Earth, Sleep og (tidlig) Pink Floyd. Begge låtene inneholdt flere deler, som gled sømløst inn i hverandre, med variasjon i både tempo og dynamikk. Tunge, grove riff vekslet med nedstrippede partier, skarpe utbrudd av avant-metal og lange, meditative instrumentale passasjer.

Ancestors hadde en inderlig groove under panseret og leverte riff som kunne måle seg med hvem som helst. På Orcus’ Avarice banket de løs med en selvsikkerhet som fikk deg til å skjønne at dette ikke var noen amatørtime. Vokalen var raspende og truende, akkurat som sjangeren krever, men bandet var smarte nok til å variere stemmebruken. Tre av fem medlemmer sang, og på tittelsporet dukket det opp en kvinnelig vokalist som med ordløs sang skapte et av albumets mest gåsehudfremkallende øyeblikk, et øyeblikk som minnet om The Great Gig In The Sky, uten å føles som en kopi. Bandets hemmelige våpen var de to tangentspillerne, som gradvis tok mer plass og på tittelsporet løftet musikken til et nytt nivå. Orgelkaskadene deres gjorde at Ancestors sprengte sjangergrensene og fikk albumet til å tidvis bikke over i ren progressive rock. Det var øyeblikk der musikken var så løssluppen og svevende at man nesten glemte at dette også var blytung stoner.

Så var det partier der de lente seg vel mye på sjangerens grunnoppskrift, med riff, groove og jam, og noen steder dro de ut partier mer enn godt var. Men Neptune With Fire var en selvsikker og ambisiøs debut, og et lite statement. I en tid da stoner rocken opplevdes litt oppbrukt, var det en slik debut som trengtes for å minne om hvor romslig sjangeren kunne være.

Rating: 7,5/10