The Beach Boys – Pet Sounds (Capitol LP, 1966)

1) Wouldn’t It Be Nice; 2) You Still Believe In Me; 3) That’s Not Me; 4) Don’t Talk (Put Your Head On My Shoul­der); 5) I’m Waiting For The Day; 6) Let’s Go Away For Awhile; 7) Sloop John B; 8) God Only Knows; 9) I Know There’s An Answer; 10) Here Today; 11) I Just Wasn’t Made For These Times; 12) Pet Sounds; 13) Caroline No

«During the production of Pet Sounds, I dreamt I had a halo over my head. This might have meant the angels were watching over Pet Sounds». Sitat Brian Wilson

Pet Sounds ble utgitt 16. mai 1966, til blandet mottakelse i USA. Ssalget stod heller ikke til forventningene. En skuffende 10. plass ble bestenoteringen. I Storbritannia gikk det langt bedre. Både kritikker og salg var strålende. Paul McCartney og resten av The Beatles fikk seg en skikkelig vekker, og Pet Sounds ble den direkte inspirasjonskilden for Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Dermed var inspirasjonssyklusen snudd på hodet: etter at Rubber Soul og Revolver hadde inspirert Brian Wilson til å ville lage «tidenes beste album», var det nå Beatles som lot seg inspirere av Wilson.

De neste 60 årene gjorde den lunkne mottakelsen i hjemlandet til en kuriositet. Pet Sounds er et av populærmusikkens mest innflytelsesrike og elskede album. Hvis det noen gang har blitt samlet 13 mer fantastiske sanger i en så helhetlig og trollbindende form, har det gått undertegnede hus forbi, og jeg har lyttet intenst siden 1963. Det har blitt skrevet uendelig mye om dette mesterverket, og for den dedikerte finnes det bokssett tilgjengelig, med omtrent hver eneste lyd som ble tatt opp under innspillingene.

Pet Sounds var Brian Wilson fullt og helt. De andre medlemmene i The Beach Boys fikk presentert så godt som ferdig innspilte låter, som de la sang på. Det skal sies at Mike Love og de andre bidro sterkt til magien gjennom sine vokalprestasjoner, både solo og i harmoni, men dette var først og fremst Brian Wilsons endelige realisering av sine musikalske visjoner. Mike Love fikk riktignok i 1994 tilkjent kreditering for sine bidrag til Wouldn’t It Be Nice og I Know There’s an Answer etter å ha saksøkt sitt eget band (!). Den eneste som virkelig bidro kreativt til tekst og melodi var Tony Asher.

Asher, en 26 år gammel tekstforfatter, traff Wilson for første gang i 1965. Han har sagt at de ikke kjente hverandre særlig godt da Wilson inviterte ham til å samarbeide. Under prosessen ble de kjent, og Ashers viktigste bidrag var å sette ord på Wilsons tanker og følelser. Han bidro også litt musikalsk, men det var tekstene som var hans store styrke. De beste Wilson-komposisjonene handlet alltid om hans håp og frykt, og Pet Sounds var et dypt personlig verk. Her var det langt mellom de ubekymrede stemningene. Albumet handlet om Wilsons møte med voksenlivet, om hvordan illusjoner smeltet i Californiasolen, om tap av uskyld og om angsten som alltid lå og lurte i krokene.

Musikken stod perfekt til tekstene.  Wilson var inspirert av The Beatles, men først og fremst av hva de fikk til og ikke nødvendigvis av hvordan de lød. Hans store kjærlighet var fortsatt Phil Spectors «teenage symphonies» og amerikansk pop fra slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet. Denne gangen overgikk Wilson sitt forbilde, selv Spector nådde ikke opp til Wilson i 1966. For å realisere de komplekse, men sfengende komposisjonene, benyttet Wilson seg av nesten hele The Wrecking Crew, den legendariske gjengen av studiomusikere i Los Angeles. Blant de 23 medvirkende var Glen Campbell, Hal Blaine, Al Casey, Carol Kaye og Barney Kessel. I tillegg bidro The Sid Sharp Strings med strykere. Av Beach Boys-medlemmene var det kun Carl og Dennis Wilson (i tillegg til Brian selv) som spilte på platen, og de to brødrene bidro på henholdsvis to og én låt. Wilson bygde låtene i studio, li ag på lag, med en overflod av instrumenter: saksofoner, fløyter, klarinetter, fransk horn, bongotrommer, timpani, theremin, strykere, orgel og piano, i tillegg til gitar, bass og trommer. Resultatet ble en samling sanger verden aldri hadde hørt maken til. Aldri før hadde det blitt brukt så mye penger på en pop produksjon. Regningen lød på den gang astronomiske 70 000 dollar.

Pet Sounds var et slags konseptalbum om brustne illusjoner. Det åpnet med den lyse og optimistiske Wouldn’t It Be Nice, om paret som ønsket å være gamle nok til å kunne gifte seg, og avsluttet med Caroline, No, der forholdet var over og sorgen rådet. Mellom de to ytterpunktene lå det et knippe melankolske og vemodige låter som på overflaten kunne høres ut som kjærlighetssanger, men som mest handlet om Brian Wilsons indre liv.

Albumet inneholdt noen av de største øyeblikkene i pophistorien. Det eneste jeg antakelig har til felles med Paul McCartney, var at vi begge mener God Only Knows er tidenes beste sang. Her fikk vi virkelig følelsen av at høyere makter måtte ha holdt en beskyttende hånd over Brian og broren Carl, som sang den med mesterlig innlevelse. Brian sang selv hovedvokal på de fleste øvrige låtene. At de øvrige sangene på platen ikke ble fullstendig overskygget av åpningen sa alt om nivået. Wouldn’t It Be Nice, Caroline, No, Sloop John B, Don’t Talk (Put Your Head on My Shoulder) og I Just Wasn’t Made for These Times holdt et nivå som kun The Beatles kunne matche, og det på en av deres bedre dager. Men Beatles drev med noe annet, og når det gjaldt orkestrert pop, overgikk ingen Pet Sounds – verken før eller siden.

Etter Pet Sounds kastet Wilson seg over Good Vibrations, Beach Boys’ neste singel. Resultatet ble nok et mesterverk, nesten på høyde med God Only Knows, og en kjempehit både i USA og internasjonalt. Deretter startet han arbeidet med konseptalbumet Smile, hans notoriske «teenage symphony to God», i samarbeid med Van Dyke Parks. Innspillingene ble stadig mer kaotiske, mye på grunn av Wilsons økende mentale problemer. Det gikk 36 år før Smile endelig ble realisert og utgitt. Pet Sounds var derfor ikke starten på en ny storhetsperiode for Brian Wilson og The Beach Boys, men stod igjen som høydepunktet i både Wilsons og bandets karriere. De fortsatte å lage glimrende musikk, men de neste tiårene ble vanskelige, særlig for Brian, og mindre kommersielt suksessrike.

Rating: 10/10