Chuck Berry – Bio (Chess LP, 1973)

1) Bio; 2) Hello Little Girl, Goodbye; 3) Woodpecker; 4) Rain Eyes; 5) Aimlessly Driftin; 6) Got It and Gone; 7) Talkin’ About My Buddy

Suksessen med My Ding-a-Ling og The London Chuck Berry Sessions ble bare et blaff. Oppfølgeralbumet Bio krøp riktignok inn på Billboard 200, med en 175. plass som bestenotering, og tilsvarende dårlig salg.  Det ble siste gang Berry var å se på listene, før han i 2017 avsluttet karrieren med sitt første album på 38 år (!) og oppnådde suksess med 49. plass i USA og 9. plass i hjemlandet.

Hvor opptatt Berry egentlig var av å lage gode, gjennomarbeidede plater på dette tidspunktet er tvilsomt. Fra midten av 60-tallet hadde han tjent de fleste pengene sine på andres versjoner av låtene hans, samleplater og ikke minst på konsertvirksomheten. Men han spilte fortsatt inn ny musikk, og det var alltid noe å hente, men man satt alltid igjen med følelsen av at han kunne ha prestert så mye bedre, om bare …

Det største problemet var at han ikke lenger klarte å komme opp med virkelig gode sanger. I stedet ble det som oftest variasjoner over gamle bluesstandarder og lite nyskapende gjenskrivinger av egne rock & roll-klassikere. Slik var det også med Bio. Resultatet var ikke dårlig, men heller ikke i nærheten av tidligere bravader.

Innspillingene startet tidlig i 1973, i Technisonic Studio, det samme studioet hvor Berry hadde gjort de famøse nyinnspillingene som endte opp på katastrofen Chuck Berry’s Golden Hits. Han hadde fortsatt med seg Billy Frick på gitar, samt Greg Edick (bass) og Ron Reed (trommer). Det spesielle, ja nærmest unike, med disse opptakene var at Berry spilte piano og overlot gitararbeidet til Frick. Kvartetten spilte inn en rekke låter, men innspillingene ble aldri fullført slik at kunne utgjøre et helt album. Av Bios syv låter var det kun Rain Eyes og Got It and Gone som stammet fra disse øktene. Rain Eyes var country, med kun et snev av blues, gjennom Berrys rullende pianospill. Melodien manglet løft, og resultatet ble ordinært. Got It and Gone var klassisk rock & roll, nok en historie om en ung gutt som spilte gitar, á la Johnny B. Goode. Med andre ord enda en selvbiografisk låt.

De øvrige fem låtene ble spilt inn i New York sammen med Elephant’s Memory, gruppen som året før hadde spilt med John Lennon på Sometime in New York City. Bandet hadde også delt scene med Berry i 1972, da han fremførte to gamle klassikere sammen med Lennon og Yoko Ono. Tittelsporet var nok en selvbiografisk fortelling. Over rullende bluesrytmer fortalte Berry om reisen for å se Muddy Waters, rådene han fikk av bluesmesteren, og hvordan hans første hit fylte kassa. Det var småmorsomt, men musikalsk aldri mer enn en gammelmodig blues. Hello Little Girl, Goodbye var friskere. Her hadde han kommet opp med en trivelig rockelåt med brukbart driv.

Balladeblues var representert ved Aimlessly Driftin’ og Talkin’ About My Buddy. Førstnevnte var en av utallige blues- og countrysanger om det rotløse livet, bygget på akkorder så velkjente at det var vanskelig å tro at det var en originalkomposisjon. Å lene seg på tradisjonen var i seg selv ikke et problem, men det forutsatte glød, energi og et ønske om å tilføre noe nytt, og det hadde ikk Berry mye av i 1973. Talkin’ About My Buddy var heller ikke spesielt original, men hadde i det minste en artig tekst om en musiker (en lett forkledd Berry) i en pikant damehistorie. Den klart beste låten på albumet var faktisk instrumentale Woodpecker, en funky, stilig sak med uvanlig rytmikk til Berry å være. Den ble krydret med saksofon, klapping og entusiastiske tilrop i studio. En liten perle.

Rating: 6/10