Frank Zappa – You Can’t Do That on Stage Anymore, Vol. 1 (Rykodisc 2cd, 1988)

CD1: 1) The Florida Airport Tape (1970); 2) Once Upon a Time (1971); 3) Sofa (1971); 4) The Mammy Anthem (1982); 5) You Didn’t Try to Call Me (1980); 6) Diseases of the Band (1979); 7) Tryin’ to Grow a Chin (1979); 8) Let’s Make the Water Turn Black/Harry, You’re a Beast/The Orange County Lumber Truck (1969); 9) The Groupie Routine (1971); 10) Ruthie-Ruthie (1974); 11) Babbette (1974); 12) I’m the Slime (1973); 13) Big Swifty (1973); 14) Don’t Eat the Yellow Snow/Nanook Rubs It/St. Alphonzo’s Pancake Breakfast/Father O’Blivion/Rollo (1979), CD2: 1) Plastic People (1969); 2) The Torture Never Stops (1978); 3) Fine Girl (1982); 4) Zomby Woof (1982) 5) Sweet Leilani (1969); 6) Oh No (1969); 7) Be in My Video (1984); 8) The Deathless Horsie (1984); 9) The Dangerous Kitchen (1984); 10) Dumb All Over (1981); 11) Heavenly Bank Account (1981) ; 12) Suicide Chump (1981); 13) Tell Me You Love Me (1982); 14) Sofa (1982)   

Mellom mai 1988 og juli 1992 ga Frank Zappa ut seks doble cd’er med konsertmateriale, som serien You Can’t Do That On Stage Anymore Volume 1 til 6. Til sammen mer enn 13 timer med konsertopptak, hentet fra perioden 1966 til 1988, med andre ord hele perioden Frank Zappa opptrådte foran større publikum. Innholdet varierte fra det konseptuelle – som Volume 2, som i sin helhet var hentet fra konserter i Helsinki i 1974, og den første disken i Volume 4, som konsentrerte seg om seksuelle tema – til å være sammensatt «hulter til bulter», både når det gjaldt stil og tidspunkt. Dette var ikke stedet å begynne for nye lyttere, men for tilhengeren som kjente katalogen. Etter å ha lyttet til Zappa I mer enn 45 år er jeg overbevist om at det bare er én måte å forstå musikken hans på: å ta albumene kronologisk, ett for ett. Da ser man linjene og trådene som strekker seg på kryss og tvers i diskografien, og det løfter opplevelsen av både musikken og livsverket til dette geniet.

I heftet som fulgte med, skrev Zappa at serien var ment å svare på en rekke spørsmål:

  • Var dette den beste tilgjengelige versjonen av denne sangen med dette bandet?
  • Hadde opptredenen noen «folkloristisk» signifikans?
  • Var det premiere på låten?
  • Var det en «one-time only»-improvisasjon?
  • Inneholdt versjonen en spesiell solo?
  • Ga låten et «conceptual continuity clue» til den hardeste fanbasen med komplett samling?
  • Bidro sangen til flyten i albumet, enten som kontrast eller som et pusterom?

Konseptualisten og tenkeren Zappa fornektet seg altså ikke, selv om det tidvis kunne være vanskelig å følge den røde tråden han så for seg da han satte sammen opptakene.

You Can’t Do That On Stage Anymore, Volume 1 besto av opptak fra perioden 1969 til 1984. Hovedvekten lå på sanger, men det var også plass til improviserte stykker, den sedvanlige interaksjonen med publikum og eksempler på Zappas teater- og komedieinnslag fra 1970–71. For å ta det siste først: «Comedy-rutinene» fra de 18 månedene Flo & Eddie (1970–72) fikk dominere, står igjen som Zappas minst interessante periode. Duoens kombinasjon av infantil humor og grenseløse vilje til å tilfredsstille Zappas forkjærlighet for underbuksehumor ble sjelden annet enn kjedelig. Opptakene her (The Florida Airport Tape, Once Upon a Time, Sofa , The Groupie Routine) gjorde lite for å endre det inntrykket; dette var og ble en tilnærmet bortkastet periode i karrieren.

Men det fantes mye annet å glede seg over. Opptakene fra 1969 utgjorde riktignok bare 15 minutter av en samlet spilletid på over to timer, men de viste tydelig at det ikke bare var The Grateful Dead som var i fyr og flamme det året. Den 20 minutter lange versjonen av Don’t Eat the Yellow Snow/Nanook Rubs It/St. Alphonzo’s Pancake Breakfast/Father O’Blivion/Rollo – «prog-suiten» fra Apostrophe (!) – i opptak fra 1979, var også et høydepunkt, til tross for et litt for langt innslag med publikum, denne gangen involvert i å lese dikt og hoppe opp og ned (!). Aller best var den 15 minutter lange monsterversjonen av The Torture Never Stops, hentet fra en konsert i Nürnberg i mars 1977. Her lot Zappa seg virkelig rive med i en glitrende gitarsolo som brant og brant. Stemningen i salen var elektrisk, ifølge Zappa et resultat av den store mengden amerikanske soldater stasjonert i området som pleide å møte opp på konsertene der.

The Slime og en sjelden (til da) dokumentasjon av Big Swifty (fra Waka/Jawaka), innspilt 12. desember 1973, var også herlige øyeblikk, levert av et av Zappas sterkeste band noensinne – med George Duke og Ruth Underwood i spissen, i fullt fusion-drev. Fine Girl og Zomby Woof var hentet fra den beryktede konserten i Milano i 1982, der Zappa og bandet spilte utendørs ved en myr full av mygg. Ifølge Zappa kjempet bandet en konstant kamp mot insektene gjennom hele konserten, en historie som ble gjengitt i tegneserieform på omslaget til The Man from Utopia. Heldigvis hørtes det lite til kampen i selve musikken: begge låtene ble levert i energiske versjoner, og særlig Zomby Woof, med sin intense miks av fusion og hardrock, var en fryd.

Rating: 7,5/10