Ancestors – In Dreams And Time (Tee Pee cd, 2012)

1) Whispers; 2) The Last Return; 3) Corryvreckan; 4) On the Wind; 5) Running in Circles; 6) First Light

2010 sluttet Chic Foley og ble erstattet av Matt Barks. Dermed fortsatte Ancsetors med to tangentspillere. I 2011 ga også trommeslager Brandon Pierce seg. Daniel Pouliot kom inn som erstatter. Pierce rakk imidlertid å bidra på EP-en Invisible White, som ble utgitt sommeren 2011. I løpet av 29 minutter og tre låter fortsatte Ancestors der sin utforskning av grenselandet mellom progressiv rock og metal.

Bandets tredje album kom sommeren 2012 og inneholdt seks låter med en samlet spilletid på 66 minutter. De fortsatte i samme spor som på Of Sound Mind og hadde til fulle funnet sitt uttrykk. Det innebar metalliske bærekonstruksjoner i form av blytungt komp, massive riff og store mengder orgel, keyboard og synthesizere, som til sammen skapte et enormt lydbilde. Vokalen vekslet mellom grov sludgevokal og ren sang, med innslag av kvinnelig gjestevokal på den seks minutter lange The Last Return – et velkomment brudd i det ellers voldsomt tette uttrykket. Ancestors hadde mye til felles med giganter som Isis og Neurosis. Musikken fløt frem som et massivt isfjell på vei mot nedsmelting, men de varn tross det lumre uttrykket, mer analoge og varme enn de to nevnte gruppene.

Som vanlig tok de seg god tid og lot seg ikke stresse, verken av tempo eller behovet for å avslutte låtene tidlig. I likhet med tidligere utgivelser inneholdt nesten alle spor lange, instrumentale passasjer. Samtidig var det ikke til å komme bort fra at In Dreams and Time bød på lite reell fornyelse. Nye medlemmer til tross, albumet var mindre oppsiktsvekkende enn de to forgjengerne. Så hadde bandet utviklet seg når det gjaldt arrangementer og produksjon, og låtene var aldri mindre enn gjennomarbeidede og givende å lytte til. Overraskelsesmomentet var riktignok borte, men det hindret ikke fans av bandet og sjangeren i å finne mye å glede seg over også denne gangen.

Åpningssporet Whispers låt som et Isis som hadde skrudd opp tempoet et hakk. Det var tyngre enn det forgjengeren hadde å by på og kunne gi inntrykk av at Ancestors denne gangen ønsket å rendyrke metalluttrykket. Det inntrykket ble imidlertid nyansert av den påfølgende The Last Return, som åpnet med enslig piano, skurrende fuzzgitar og vokal fra Carah Faye. Etter hvert kom et tyngre komp inn, men helhetsinntrykket pekte likevel tilbake til de progressive utskeielsene som dominerte både forgjengeren og EP-en Invisible White. On the Wind ga også plass til piano og et skurrende orgel i åpningen, før kompet og den rene vokalen tok over, og etterlot scenen til sørgmodige gitarer og lidende orgeltoner. Resultatet var vakkert og rensende; både lett og tungt på samme tid.

Resten av platen kombinerte også det lyrisk lyse og det aggressivt mørke, et sted mellom postmetal, doom, progressiv rock og sludge. Den massive bruken av orgel, piano og synthesizer skilte Ancestors fra mengden av postmetalband og ga musikken en psykedelisk, romslig kvalitet og en smak av spacerock. Det beste eksempelet på hvordan alt smeltet sammen kom på den nesten 20 minutter lange avslutningslåten, som skylte over lytteren som en evig bølge.

Rating: 7,5/10