Chuck Berry – Rockit (Atco LP, 1979)

1) Move It; 2) Oh What a Thrill; 3) I Need You Baby; 4) If I Were; 5) House Lights; 6) I Never Thought; 7) Havana Moon; 8) Wuden’t Me; 9) California; 10) Pass Away

Det gikk mer enn fire år før Chuck Berry fikk en oppfølger. Det var første gang siden det famøse fengselsoppholdet tidlig på sekstitallet at det gikk så lang tid uten nytt materiale fra rockens mest innflytelsesrike gitarist. Årsakene til pausen var flere. For det første skal det ha vært uenigheter mellom Berry og Chess, og det har aldri blitt helt klart om det var Berry som «sa opp», eller om det var selskapet som avsluttet kontrakten. Uansett var det neppe hovedårsaken til stillstanden. Berry tjente pengene sine på konserter, konserter han gjennomførte med lokale band som ble hyret inn nærmest på sparket på de ulike spillestedene. Det var sjelden tid til å øve, og Berry var ikke kjent for å være særlig informativ. Han forutsatte at musikerne kjente låtene hans, og ga dem sjelden en liste over sanger som skulle spilles på forhånd. De fikk rett og slett følge ham så godt de kunne etter gitarintroen, og da burde de forstå hvilken klassiker han var i ferd med å spille.

Fri fra plateselskap tok Berry saken i egne hender. Han tok med seg sin trofaste høyrehånd, pianisten Johnnie Johnson, trommeslager Kenny Buttrey (som hadde spilt med blant andre Bob Dylan og Neil Young) og bassistene Bob Wray (en kjent studiomusiker fra Nashville) og Jim Marsala i studio to dager i februar 1979. Berry produserte selv og leverte resultatet til Atlantics datterselskap Atco, som stod for utgivelsen. Her gikk det altså unna. Mens andre artister på den tiden knapt rakk å stemme gitarene på to dager, leverte Berry et helt album, og at det låt såpass helhetlig og energisk, må i stor grad tilskrives de glimrende musikerne han hadde med seg.

Berry stod bak alle låtene selv men stjal som en ravn, både fra seg selv og andre. Havana Moon fikk en nyinnspilling i lett discodrakt, helt uten originalens sjarm. Sammen med Pass Away, et slags tone poem i stil med My Dream fra San Francisco Dues, var det de to klart mest mislykkede øyeblikkene på Rockit. Resten holdt jevnere standard denne gangen, selv om Berry sjelden nådde gamle høyder.

I Need You Baby var en vellykket vri på bluesballaden It Hurts Me Too, mens rockelåten If I Were lånte elementer fra It Don’t Take But A Few Minutes, men uten å tilføre særlig nytt. Houselights stammet opprinnelig fra en lang instrumental jam som ble spilt inn under arbeidet med Chuck Berry i 1975, men fikk nå tekst og ble til en stilig rock & roll-låt. Den masete California forsynte seg raust av Sir Douglas Quintets Mendocino og endte som en middels, lett kjedelig rocker. Da var det langt mer sting i de to første sangene på platen. Move It la seg i linje etter Berrys klassiske femtitallsrockere, mens Oh What A Thrill nøt godt av Johnnie Johnsons rullende pianoboogie.

Også I Never Thought og Wuden’t Me befant seg i rockeland, men skilte seg ut gjennom tekstene, der Berry nærmet seg raseproblematikk i USA, et tema han sjelden hadde berørt tidligere. Wuden’t Me skjulte alvoret bak Berrys typiske, skrå humor, mens I Never Thought konstaterte at det tross alt gikk fremover også for svarte amerikanere. Bestefaren hans hadde kjørt hest og kjerre, mens Berry selv kjørte Cadillac og sønnen hans fly.

Etter Rockit, som ikke gjorde noe stort av seg salgsmessig, delvis fordi Berry tilbrakte fire måneder i fengsel samme år for skatteunndragelse, tok det nærmere 40 år (!) før neste studioalbum kom. Det eneste nye musikken han var med på i løpet av den lange perioden var en duett med Shabba Ranks i 1994, på Go, Shabba Go.

Rating: 6,5/10