Frank Zappa – Broadway The Hard Way (Barking Pumpkin LP 1988/cd 1989)

1) Elvis Has Just Left The Building; 2) Planet Of The Baritone Women; 3) Any Kind Of Pain; 4) Dickie’s Such An Asshole; 5) When The Lie’s So Big; 6) Rhymin’ Man; 7) Promiscuous; 8) The Untouchables; 9) Why Don’t You Like Me?; 10) Bacon Fat; 11) Stolen Moments; 12) Murder By Numbers; 13) Jezebel Boy; 14) Outside Now; 15) Hot Plate Heaven And The Green Hotel; 16) What Kind Of Girl?; 17) Jesus Thinks You’re A Jerk

I første halvår 1988 gjennomførte Frank Zappa rundt 80 konserter i det som ble hans siste store turné. Han hadde med seg et ensemble på 12 musikere: Frank Zappa (gitar, synclavier, vokal), Ike Willis (rytmegitar, vokal), Mike Keneally (stuntgitar, keyboard, vokal), Robert Martin (keyboard, synclavier, vokal), Ed Mann (perkusjon, synclavier, vokal), Scott Thunes (bass, mini-moog), Chad Wackerman (trommer, elektronisk perkusjon), Walt Fowler (trompet, flygelhorn, synclavier), Bruce Fowler (trombone), Paul Carman (alt- og sopransaksofon), Albert Wing (tenorsaksofon) og Kurt McGettrick (baritonsaksofon). Det var et formidabelt lag som ga Zappa alle muligheter til å velge og vrake i sin enorme katalog. Denne gjengen behersket det meste, og blåserseksjonen åpnet for musikalske utforskninger han ikke hadde hatt mulighet til på scenen på flere år. Bandet øvde inn et voldsomt repertoar, nærmere hundre låter totalt.

Turneen ble grundig dokumentert, med hele tre album. Først ute var Broadway the Hard Way, som ble utgitt på LP i 1988. Den ni spor lange vinylutgaven ble utvidet til 17 spor da CD-versjonen kom året etter, og det er sistnevnte som vurderes her. I 1991 fulgte to doble CD-utgivelser: The Best Band You Never Heard in Your Life, som besto av en blanding av kjente Zappa-låter og en del coverversjoner, og Make a Jazz Noise Here, som hovedsakelig inneholdt instrumental jazzrock. I tillegg ble opptak fra turneen brukt på You Can’t Do That on Stage Anymore, Vol. 4 og Vol. 6.

AT Broadway the Hard Way var først ut var neppe tilfeldig. Det var hans mest gjennomført politiske album, der han tok et nådeløst oppgjør med det republikanske partiet. Ronald Reagan sto i hovedrollen (i Dickie’s Such an Asshole), mens blant andre Oliver North hadde biroller. I tillegg fikk TV-evangelistene Jim og Tammy Faye Bakker og Pat Robertson gjennomgå, det samme gjorde Elvis Presley og Michael Jackson. Under turneen i USA oppfordret Zappa intenst alle til å registrere seg for å stemme, uten særlig resultat. Han var ekstremt eksplisitt i tekstene, noe som gjorde albumet til mer enn bare en fornøyelig utlevering av politikere og kjendiser; det var også et tidsbilde fra en epoke som nå virker nesten uskyldig. Hadde Zappa visst at forholdene han beskrev skulle forverres ytterligere under Bush jr. og (særlig) Donald Trump, hadde han trolig nektet å tro det. For verre tilstander enn under Reagan trodde han neppe var mulig.

Tekstene var én ting, men uten et skikkelig musikalsk fundament hadde de ikke vært mye verdt. Her leverte Zappa sitt beste på mange år. Broadway the Hard Way var full av fengende, sangbasert Zappa-musikk. Han og bandet hørtes ut til å ha det oppriktig morsomt på scenen, og musikken var full av humor og spilleglede. Han gikk løs på de nevnte figurene uten å spare på kruttet, men uten den bitre, sinte tonen som hadde preget enkelte av hans tidligere satirer. Han kunne spart seg for å gjøre narr av Elvis, som ifølge Zappa fortsatte å ese ut der han satt hos Jesus, men ellers var det meste både vittig og musikalsk givende.

Zappa skrev mye nytt materiale til turneen, men hentet også frem eldre låter og et par coverversjoner. Sting dukket opp på scenen i en versjon av The Police-låta Murder by Numbers, og Zappa gjorde Oliver Nelsons jazzstandard Stolen Moments. Why Don’t You Like Me var egentlig Tell Me You Love Me fra 1970, i ny innpakning, mens Outside Now var hentet fra Joe’s Garage. Det nye materialet bød kanskje ikke på mange fremtidige Zappa-klassikere, men låtene holdt jevnt høy standard og passet godt inn i helheten. Broadway the Hard Way var så nær en rockeopera Zappa noen gang kom; et helhetlig verk om det republikanske partiets viderverdigheter og den moralske forvitringen i USA. Det må høres som nettopp det: et sammenhengende, intenst og intelligent musikalsk portrett av et land på vei nedover – levert med like deler vrede, humor og virtuositet.

Rating: 8/10