The Beach Boys – Friends (Capitol LP, 1968)

1) Meant For You; 2) Friends; 3) Wake The World; 4) Be Here In The Morning; 5) When A Man Needs A Woman; 6) Passing By; 7) Anna Lee, The Healer; 8) Little Bird; 9) Be Still; 10) Busy Doin’ Nothin’; 11) Diamond Head; 12) Transcendental Meditation

«Pet Sounds is by far my very best album. Still, though, my favourite is Friends». sitat Brian Wilson

I sine fyldige og gode linernotes til CD-utgaven av Friends og 20/20 fra 1990 gjør David Leaf, som også skrev boken The Beach Boys and the California Myth, et poeng av at bandets mørkeste periode sammenfalt med årene Richard Nixon satt i Det hvite hus. Årene fra 1968 til 1974 var en tid da amerikanske ungdommer reiste seg i protest mot «The Man», og da særlig mot Vietnamkrigen. Tidsånden krevde radikale grep i populærmusikken, og artister som Grateful Dead, Jefferson Airplane, Jimi Hendrix og The Doors tok tydelig stilling mot den amerikanske utenrikspolitikken og stilte seg på motkulturens side. Midt i dette sto The Beach Boys,mer ute av tiden enn de i sin villeste fantasi kunne ha forestilt seg bare ett år tidligere.

Da Friends ble utgitt i juni 1968, floppet den fullstendig i USA med bare 126. plass på Billboard 200. De hadde imidlertid fortsatt et trofast publikum i Storbritannia, hvor de sikret seg en ny topp 10-plassering. Tittelsporet var albumets eneste singel og klarte så vidt å snike seg inn på topp 50 i hjemlandet. Noe av inntrykket ble rettet opp da Do It Again kom som singel i juli samme år, og ble en stor hit i Storbritannia og fikk en topp 20-plassering i USA. Men med unntak av den oppturen gikk det meste galt for The Beach Boys i 1968. Turnéåpningen deres i Nashville falt sammen med dagen Martin Luther King ble drept i Memphis. Dermed ble turneen avlyst, selv om de tok opp igjen konsertaktiviteten senere på sommeren. I tillegg rotet medlemmene, med Mike Love i spissen, seg bort i Maharishi Mahesh Yogi, et åndelig og sikkert mentalt givende avbrekk, men som også endte med å koste dem dyrt økonomisk.

Albumet ble spilt inn i bandets eget studio hjemme hos Brian Wilson mellom februar og april 1968. Selv om Brian denne gangen slapp til de andre medlemmene i låtskrivingen, var det han som styrte prosjektet. Friends har ofte blitt beskrevet som hans andre soloalbum (etter Pet Sounds), men det var en urettferdig karakteristikk som underkjente bidragene fra resten av bandet. Mike Love oppholdt seg riktignok i India sammen med The Beatles til midten av mars, men de øvrige medlemmene var tungt involvert gjennom hele prosessen. I det «revolusjonære» året 1968 leverte The Beach Boys sitt mildeste og mest fredfylte album noensinne. Bruce Johnston beskrev det presist som «a feather floating through a wall of noise». Bandets totale utakt med tidsånden kunne likevel ikke skjule at Friends var et vakkert, vellykket og atmosfærisk album; jordnært, melodisterkt og fullt av den fantastiske harmonisangen som alltid hadde vært deres varemerke. Her fantes ikke et eneste aggressivt øyeblikk, bare inviterende, varm musikalsk lykke, uten at resultatet noen gang ble lettvint eller tannløst.

Førsteinntrykket var likevel ikke overveldende. Platen hadde nesten like kort spilletid som Wild Honey; drøyt 25 minutter med ny musikk, noe som var magert i en tid da LP-en hadde blitt selve kunstformatet, og artister som The Beatles, The Mothers of Invention og Bob Dylan leverte dobbeltalbum. Kun to av de 12 låtene strakk seg over tre minutter, noe som ga albumet et fragmentarisk preg. Åpningslåten Meant for You var bare 38 sekunder lang – med piano, usedvanlig mild vokal fra Mike Love og et snev av harmonier. Det var en liten perle som føltes som en bortkastet mulighet. En lengre versjon finnes på samleboksen Made in California (1962–2012), og den viser hvor mye mer bandet kunne ha fått ut av den nydelige melodien, som ikke var langt unna I Just Wasn’t Made for These Times i tone og atmosfære.

Flere av de andre låtene var også korte, under to minutter, blant annet Dennis Wilsons Be Still, en vakker, lavmælt sang som viste hvilken låtskriver han var i ferd med å bli. Sammen med Little Bird pekte den rett frem mot hans klassiske soloalbum Pacific Ocean Blue fra 1977. Ga man Friends tid, falt alt likevel på plass. Det krevde at man lot seg flyte med i det organiske, hjemmekoselige lerretet bandet spente opp. Da åpenbarte det seg som en varm og givende lytteopplevelse, full av harmonier i ypperste Beach Boys-klasse, søte melodier og små glimt av humor og eksperimentvilje.

Blant høydepunktene var tittelsporet i valsetakt, Dennis’ to bidrag, Anna Lee The Healer og When A Man Needs A Woman, samt de vellykkede eksperimentene mot slutten av platen; Busy Doin’ Nothin’, med sine bossa nova-rytmer, og den instrumentale Diamond Head, som luktet av eksotica og Hawaii-surfdrømmer. Transcendental Meditation avsluttet det hele med en knirkete, men morsom kombinasjon av tidlig Beach Boys-rytmikk og flytende, steine harmonier.

Friends var på alle måter ute av takt med sin tid, men kanskje nettopp derfor står det igjen som et av The Beach Boys’ mest sjarmerende album, som en vennlig påminnelse om at mild harmoni kan ha sin plass ved siden av opprør og bråk.

Rating: 8/10