Chuck Berry – Hail! Hail! Rock ‘n’ Roll (MCA LP, 1987)

1) Maybellene; 2) Around and Around; 3) Sweet Little Sixteen; 4) Brown Eyed Handsome Man; 5) Memphis, Tennessee; 6) Too Much Monkey Business; 7) Back In The USA; 8) Wee Wee Hours; 9) Johnny B. Goode; 10) Little Queenie; 11) Rock and Roll Music; 12) Roll Over Beethoven; 13) I’m Through With Love

» He gave me more headaches than Mick Jagger you know», Keith Richards.

Selv om Chuck Berry la platekarrieren på hylla, fortsatte han å turnere intenst. Det ble gjerne nærmere hundre konserter i året, som oftest med lokale musikere hyret inn på stedet. Han fikk etter hvert et rykte for å være en uforutsigbar konsertbillett: Opptredenene varierte fra det håpløse til det inspirerte. Keith Richards, som naturligvis var en stor beundrer av Berry, irriterte seg over dette og bestemte seg for å få ham på beina igjen til en storstilt feiring av hans sekstiårsdag. Og slik ble det. Det ble arrangert to konserter i The Fox Theatre i St. Louis den 16. oktober 1986. Konsertene ble filmet av Hollywood-regissør Taylor Hackford, kjent for blant annet An Officer and a Gentleman (1982), Against All Odds (1984) og Ray (2004). Opptak fra konsertene ble mikset med bilder fra forberedelsene og supplert med de obligatoriske «snakkehodene», hyllester fra kolleger som Jerry Lee Lewis, Roy Orbison, Bruce Springsteen og andre. Filmen ble både underholdende og avslørende, og ga trolig et ganske korrekt bilde av Berry som både geni, kontrollfreak og vriompeis. Scenen der han irettesetter Richards under øvingene er ubetalelig.

Et utvalg av konsertopptakene ble også gitt ut på plate i 1987, og det er denne utgivelsen som vurderes her. Å behandle Richards nedlatende var ikke pent av Berry, for Keith hadde lagt seg i selen og satt sammen et formidabelt band rundt Chuck og hans høyre hånd Johnnie Johnson. Richards spilte selvsagt gitar, og med seg hadde han sine faste partnere fra solobandet, Steve Jordan (trommer), Chuck Leavell (orgel) og Bobby Keys (saksofon). I tillegg bidro fenomenale Joey Spampinato (bass) fra NRBQ, et av rockens mest undervurderte band opp, sammen med Berrys datter Ingrid på kor. Gjestelisten var like imponerende, med Julian Lennon, Eric Clapton, Robert Cray, Linda Ronstadt og Etta James. Det var neppe mulig å oppdrive et bedre band til å kompe rockekongen på hans mest klassiske låter.

Bandet tilførte både liv og energi til de gamle, godt utspilte sangene. Richards var åpenbart inspirert, men det spørs om ikke rytmeseksjonen med Jordan og Spampinato stjal showet. Med enkle virkemidler og en tørr, herlig lyd drev de låtene fremover med et driv og en sving som man knapt hadde hørt siden originalinnspillingene på femti- og sekstitallet. Gjestene gjorde seg heller ikke bort. Linda Ronstadt leverte en rå versjon av Back In The USA, mens Etta James, til tross for at stemmen bar preg av et utsvevende liv, fikk det til å koke i Rock & Roll Music. Bluesmannen Robert Cray sang Brown Eyed Handsome Man på utmerket vis, og Eric Clapton viste at det fortsatt banket et ekte blueshjerte under den skreddersydde dressen da han tolket Wee Wee Hours med smakfull tilbakeholdenhet.

Julian Lennon, hvis far var en av Berrys største fans, sang Johnny B. Goode, som ble like mye en hyllest til pappa John som til Berry selv. Han hadde ikke farens kraft i stemmen, men klarte seg godt og minnet tydelig om ham i fraseringene.

Selv om det fortsatt var originalversjonene som gjaldt, var både filmen og platen obligatorisk for enhver Chuck Berry-fan, og et fascinerende dokument av en kompleks artist og en sjanger som aldri dør.

Rating: 7/10