Faith No More – The Real Thing (Slash LP, 1989)

1) From Out of Nowhere; 2) Epic; 3) Falling to Pieces; 4) Surprise! You’re Dead! ; 5) Zombie Eaters; 6) The Real Thing; 7) Underwater Love; 8) The Morning After; 9) Woodpecker from Mars          

Faith No More – Live At The Brixton Academy (Slash cd, 1991)

1) Falling to Pieces; 2) The Real Thing; 3) Epic; 4) War Pigs; 5) From Out of Nowhere; 6) We Care a Lot; 7) Zombie Eaters; 8) Edge of the World; 9) The Grade; 10) The Cowboy Song

Etter at Chuck Mosley ble kastet ut av Faith No More, ble 20 år gamle Mike Patton hentet inn som ny vokalist. Han ble valgt etter en omfattende auditionrunde, der blant andre Chris Cornell (Soundgarden) var blant kandidatene. Medlemmene i kjente allerede til Patton gjennom Mr. Bungle, der han var vokalist. De traff blink da de fikk ham med. Patton skulle bli en av de mest interessante og produktive musikerne på 1990- og 2000-tallet, med prosjekter som Mr. Bungle, Tomahawk, Fantômas og selvsagt Faith No More, i tillegg til en rekke andre samarbeid og soloutgivelser. I 1999 etablerte han plateselskapet Ipecac Recordings sammen med Greg Werckman, som skulle stå bak en haug gode plater.

Med Mike Patton på plass falt alle brikkene endelig på plass for Faith No More. Den nye besetningen spilte inn The Real Thing rundt årsskiftet 1988–89, etter at Patton på bare noen uker hadde skrevet alle tekstene og vokalmelodiene til låtene, som allerede var ferdig komponert før han kom med. Albumet ble utgitt sommeren 1989, men det tok først virkelig av da Epic ble gitt ut som singel i januar 1990. Den ble en stor hit, gikk kontinuerlig på MTV og dro albumet med seg opp på listene. The Real Thing endte med å selge flere millioner eksemplarer. Det var lett å forstå hvorfor. Kvintetten traff blink med et album som både tilfredsstilte metalpublikummet med sin tyngde og variasjon, og det store allmennpublikummet med fengende hardrock med bred appell. Epic hadde et massivt refreng og et dansbart funk-driv i stil med Red Hot Chili Peppers. Det var en treffsikker kombinasjon i 1990, året før Chili Peppers fikk sitt eget gjennombrudd med Blood Sugar Sex Magik. De var imidlertid ikke spesielt generøse mot Patton, og hevdet at Faith No More bare hadde kopiert dem, noe Patton selv mest av alt syntes var morsomt.

Patton viste raskt hva han kunne. Han var en glimrende vokalist med stort register og en musikalsk nysgjerrighet som få kunne matche, med ett øye på hitlistene og det andre på det eksperimentelle. Metal, pop, avantgarde, filmmusikk – alt var innen rekkevidde. For lyttere som først kjente ham fra de senere platene, kunne det være overraskende hvor nasal stemmebruken hans var på The Real Thing. Det skyldtes nok både ung alder og et ønske om å skille seg fra uttrykket han brukte i Mr. Bungle. Uansett var han en av sin generasjons mest spennende vokalister og ga Faith No More langt flere strenger å spille på enn Mosley hadde hatt å tilby.

The Real Thing var veldig vellykket; variert, energisk og med stor spennvidde. Grunnlaget lå i hardrock og metal, men med tydelige innslag av funk og pop. Lydbildet bygde videre på forgjengerne, men alt var større: mer synth, mer riff, mer kraft. Produksjonen var mer forseggjort og ga musikken en hard, polert overflate, noe som gjorde flere av låtene til perfekt radiomateriale. Dette var ikke ekstremmetal som Slayer, Death eller Autopsy, men albumet hadde likevel nok bitt og skarpe kanter til å tilfredsstille metalpublikummet, et publikum der mange var på jakt etter noe nytt etter hårmetallens spektakulære kollaps. Riktignok kunne platen hatt en litt tyngre bunn; den låt tidvis litt lett i produksjonen, typisk for perioden, og det tok litt av effekten ut av de mest aggressive partiene. Likevel var låtmaterialet så sterkt at det ikke gjorde særlig skade.

Sanger som From Out of Nowhere, Epic, Falling to Pieces og Underwater Love kombinerte rå energi med fengende melodier og et forseggjort lydbilde få kunne matche innenfor den semikommersielle hardrocken i 1989. Disse ble supplert med thrash-energi i Surprise! You’re Dead!, slepende prog-metal i Zombie Eaters og en heftig instrumentallåt i Woodpecker from Mars. All variasjonen ble bundet sammen i den over åtte minutter lange tittelsporet, som var albumets høydepunkt og et av de beste øyeblikkene i bandets katalog. Et intenst stykke funky metal som viste deres evne til å skape både lys og mørke, raske og rolige partier, og hvor Patton vifikk demonstrert hele sitt register.

På turneen som fulgte, spilte Faith No More en konsert på Brixton Academy i London 28. april 1990. Opptaket ble først utgitt på video i august samme år, og i februar 1991 kom det som CD og LP. CD-utgaven var å foretrekke, da den inneholdt to ekstra spor fra The Real Thing-innspillingene: The Grade, en kort instrumental for akustisk gitar, og The Cowboy Song, en fullblods Faith No More-låt som absolutt kunne passet inn på albumet, med sitt driv og den fete kombinasjonen av orgel og gitar under Pattons vokal.

Fem av de åtte sporene var hentet fra The Real Thing. Resten bestod av We Care a Lot, Black Sabbaths War Pigs og Edge of the World, som var B-side på Epic-singelen. Sistnevnte var en middelmådig ballade. War Pigs fungerte mye bedre. Kvintetten holdt seg tett til Sabbaths originalarrangement, og leverte en versjon med solid trøkk. Konsertopptaket viste at Faith No More var et sterkt liveband, men lyden var ikke spesielt god; smått fjern og hul, med en «katakombe»-aktig klang. Få av låtene fikk nytt liv eller vesentlig nye dimensjoner, og Live at the Brixton Academy endte opp som et album mest for komplettister, interessant som dokument, men ikke en nødvendig del av katalogen.

Rating The Real Thing: 8/10

Rating Live At The Brixton Academy: 6,5/10