The Beach Boys – Stack-O-Tracks (Capitol LP, 1968)

1) Darlin’; 2) Salt Lake City; 3) Sloop John B; 4) In My Room; 5) Catch A Wave; 6) Wild Honey; 7) Little Saint Nick; 8) Do It Again; 9) Wouldn’t It Be Nice; 10) God Only Knows; 11) Surfer Girl; 12) Little Honda; 13) Here Today; 14) You’re So Good To Me

The Beach Boys’ kontrakt med Capitol Records var en enestående kommersiell suksess for plateselskapet. I løpet av sekstitallet solgte bandet rundt 65 millioner plater på verdensbasis, noe ingen andre amerikanske artister kunne matche i det tiåret. Baksiden av medaljen var Capitols grenseløse grådighet og evige krav til Brian Wilson og resten av bandet om å levere nytt «produkt». Forholdet mellom artistene og selskapet var heller ikke rosenrødt når det kom til royalty utbetalinger, og i 1967 saksøkte The Beach Boys Capitol. Kontrakten mellom partene løp ut i 1969.

Capitols evne til å vri det siste ut av Beach Boys-sitronen var nærmest ubegrenset. Det ble gitt ut konsertplater som ikke var konsertplater (Party!), konseptalbum bestående av gamle sanger om igjen (Little Deuce Coupe), ubrukelige liveopptak (Concert), julealbum (Christmas Album) og ikke minst tre samleplater med tittelen Best of The Beach Boys – Volume I, II og III. De to første ble utgitt i 1966 og 1967 og solgte veldig godt. Da Volume III kom i 1968, var imidlertid amerikanerne mette. Platen nådde bare 153. plass på Billboard-listen, selv om en åttendeplass i Storbritannia ga en viss trøst.

Capitol ønsket naturligvis å få maksimalt ut av gullkalven før kontrakten gikk ut, og da det var magert med nytt materiale, valgte de å gi ut restlageret: en samling av diverse opptak (20/20), et konsertalbum (Live in London) og det mildt sagt famøse Stack-O-Tracks.

Stack-O-Tracks var et rent instrumentalalbum, hvor teknikerne i Capitol rett og slett hadde fjernet all vokal fra 15 av bandets sanger. Her fantes klassikere som Darlin’, Sloop John B., Wouldn’t It Be Nice og God Only Knows, uten sang. Tanken var visstnok at fansen skulle synge selv (!). Albumet ble til og med levert med tekster og instruksjoner til hvordan man kunne fordele stemmene og synge sammen med venner. Det var et fullstendig meningsløst foretakende. Hvis fansen ville synge, ville de naturligvis synge med The Beach Boys – ikke i stedet for dem. Å ta ansvaret alene, med sin egen tvilsomme stemme, kunne aldri måle seg med å drømme seg inn i bandets vokale himmel. Platen kunne muligens hatt en viss verdi som en teknisk studie i hvordan bandets produksjoner hadde utviklet seg gjennom sekstitallet, men siden låtene ikke engang lå i kronologisk rekkefølge, forsvant også den muligheten. Dermed ble Stack-O-Tracks stående igjen som en kuriositet – interessant for nysgjerrige fans i et par gjennomspillinger, men uten reell musikalsk verdi.

Karaokemaskinen ble oppfunnet tidlig på syttitallet. Om man er i det positive hjørnet, kan man se Stack-O-Tracks som en slags forløper til dette ubegripelige fenomenet.

Rating: 2/10