The Black Keys – The Big Come Up (Alive cd, 2002)

1) Busted; 2) Do the Rump; 3) I’ll Be Your Man; 4) Countdown; 5) The Breaks; 6) Run Me Down; 7) Leavin’ Trunk; 8) Heavy Soul; 9) She Said, She Said; 10) Them Eyes; 11) Yearnin’; 12) Brooklyn Bound; 13) 240 Years Before Your Time

The Black Keys’ store kommersielle suksess viste at det fortsatt var plass til tradisjonsbasert rock & roll og blues i popkulturen på 2000-tallet, og hos det brede publikummet. Duoen fikk etter hvert mye oppmerksomhet og solgte godt. At de også ble gjenstand for Grammys klamme omfavnelse, var om ikke annet et bevis på at de hadde blitt et navn å regne med, også blant bransjens mest pengesterke aktører, det vil si det amerikanske musikkestablishmentet og de store plateselskapene.

The Black Keys bestod av barndomsvennene Dan Auerbach (gitar, vokal) og Patrick Carney (trommer). Etter at begge hadde droppet ut av universitetet, startet de bandet i Akron, Ohio, i 2001, og ga ut debutalbumet The Big Come Up i mai 2002. På dette tidspunktet hadde de spilt sammen i flere år, riktignok i uformelle sammenhenger. The Big Come Up ble utgitt på et lite plateselskap fra Los Angeles, som hadde tent på en demo de to hadde sendt rundt til flere selskaper. Platen ble spilt inn under enkle forhold i kjelleren til Patrick Carney, på en åttespors opptaker, og slik hørtes det ut også. Albumet hadde en grov, lo-fi lyd som kledde den rå bluesrocken perfekt. Med sitt minimale oppsett, bestående av trommer, gitar og vokal, hamret duoen gjennom et knippe egne låter i bluestradisjon, supplert med tolkninger av R.L. Burnside, Junior Kimbrough og The Beatles. De la seg tett opp mot uttrykket til de to førstnevnte, og leverte en stilig versjon av She Said, She Said.

The Black Keys holdt seg unna bluesrocken slik den ble definert på sekstitallet. Her var det ingen lange, soli eller forsøk på å blande psykedelia inn i miksen. Auerbach og Carney fokuserte på den rene, elektriske bluesen, med atmosfæren til countryblues og energien fra garasjerocken. Innenfor sjangerens stramme rammer klarte de å komme opp medfengende låter, fremført med intensitet og nerve. Det var ingenting passé eller søvnig over The Big Come Up, i motsetning til mye av den moderne blues- og bluesrocken. Låter som I’ll Be Your Man, Countdown og den tradisjonelle Leavin’ Trunk hadde alle nok kraft og sjel til å begeistre selv den mest blaserte rockinteresserte.

Duoen var et friskt pust og hadde mye til felles med The White Stripes, selv om The Black Keys hadde en mer rustikk, grusete lyd. Det de to duoene hadde felles, var en karismatisk frontfigur. I likhet med Jack White hadde Dan Auerbach en stemme med ilter snert, som han brukte med overbevisning og følelse. Begge var også glimrende gitarister. De to hadde dessuten en tydelig popsensibilitet, noe som gjorde den «eldgamle» musikken relevant for et nytt publikum.

Rating: 7,5/10