Faith No More – Angel Dust (Slash cd, 1992)

1) Land of Sunshine; 2) Caffeine; 3) Midlife Crisis; 4) RV; 5) Smaller and Smaller; 6) Everything’s Ruined; 7) Malpractice; 8) Kindergarten; 9) Be Aggressive; 10) A Small Victory; 11) Crack Hitler; 12) Jizzlobber; 13) Midnight Cowboy

Med The Real Thing og singelen Epic ble Mike Patton og Faith No More rockestjerner. Det var kanskje ikke det merkeligste som skjedde i amerikansk populærmusikk på nittitallet, men det var fascinerende nok. Bandet skulle aldri få like stor suksess på singellistene i USA igjen som de fikk med Epics 9. plass, men de fortsatte å selge mye plater utover tiåret. Angel Dust, deres fjerde og beste album, gikk til 10. plass i USA og 2. plass i Storbritannia, i tillegg til gode noteringer i mange land over hele verden, og endte med å selge mer enn 2,5 millioner eksemplarer.

Kvintetten brukte store deler av 1991 på å lage nytt materiale før de gikk i studio mot slutten av året. Også denne gangen fikk de hjelp av produsent Matt Wallace. Lydbildet var fortsatt gjenkjennelig fra forgjengeren, selv om produksjonen denne gangen var mer forseggjort og fyldig. Musikalsk innebar albumet en tydelig endring fra The Real Thing. Angel Dust var første gang Patton fikk påvirke resultatet helt fra starten av. Da han ble med i bandet, var The Real Thing allerede ferdigkomponert, med unntak av tekstene som han skrev i løpet av kort tid. Likevel var det ikke kun Pattons påvirkning som gjorde at Faith No More beveget seg bort fra funkrocken som tidligere hadde preget uttrykket. I bandet fantes flere sterke kreative krefter, og summen av galskap og ambisjoner resulterte i klassikeren Angel Dust. Platen var dramatisk, pompøs, tidvis blytung, fengende og full av overraskelser. Musikken var mer metalpreget enn tidligere, men fortsatt med pop-sensibilitet i melodier og refrenger. Den nye retningen ble for mye for gitarist Jim Martin, som forlot bandet etter albumet. Men han var fullt til stede på innspillingene, og hans karakteristiske gitarspill var fortsatt en bærebjelke, sammen med Roddy Bottums massive tepper av synther og keyboards, og Billy Goulds dype, hissige bass. Samtidig tok bandet steget ut av funkrockens begrensninger. De brukte en mengde samples, og spennvidden sa mye om ambisjonene; visepop fra Simon & Garfunkel, avantgarde fra Z’ev og Diamanda Galás, sørgmodig strykemusikk av Dmitrij Sjostakovitsj, samt feltopptak av alt fra politisirener til aboriginsk sang.

Selv om alle bidro, var det ingen tvil om at Patton hadde en stor del av æren for resultatet. Han hadde utviklet seg voldsomt som vokalist siden The Real Thing, noe som var tydelig allerede på Mr. Bungles debutalbum. På Angel Dust var han overalt, bortsett fra på den avsluttende instrumentale Midnight Cowboy, av John Barry. Patton hadde en stemme og en uttrykkspalett som dekket alle mulige og umulige uttrykk, samtidig som han leverte fengende vokalmelodier som løftet sangene inn i en metallisk, vrengt popverden. Resultatet appellerte både til hardrockfansen og til et bredt publikum. Tekstene speilet det absurde, det vakre og det håpløse ved livet i Los Angeles; sex, nattåpne barer, ulykkelige skjebner, mentale problemer, frykten for politiet og fengsel og timevis med søppel-TV, alt sett gjennom Pattons hyperenergiske blikk. Lys og mørke gikk hånd i hånd, noe som ble understreket av albumtittelen og omslaget: Angel Dust – et vakkert navn på et fryktelig rusmiddel, og kontrasten mellom den elegante hegren på forsiden og groteske dyreskrotter på baksiden.

Angel Dust var en perfekt balansegang, en karuselltur nesten ute av kontroll, men bare nesten. Det var spennende, litt farlig og full av musikalske overraskelser. Fra den bastante rocken i Land of Sunshine og dens teatralske tivolipreg, til den sinte, stramme heavy metalen i Caffeine, videre til hiphop-aktige Midlife Crisis med sitt enorme refreng, og deretter i full kontrast den ruslende balladen RV, der Patton sang lavt og resignert om en white trash-figur på vei mot stupet. Og dette var bare starten. Det fortsatte med kraftpoprock i Everything’s Ruined og Kindergarten, og tilnærmet ren pop i smarte A Small Victory, som kunne løfte enhver arena med sitt pompøse driv. Metal dominerte i Be Aggressive, Jizzlobber og Malpractice, mens de blandet funk (for en sjelden gangs skyld) med blacksploitation og marsrytmer i Crack Hitler. Det hele ble avsluttet med en sløy versjon av John Barrys tittelmelodi fra Midnight Cowboy.

På senere CD-utgaver fikk man også med en sløy versjon av Commodores-balladen Easy, levert med Pattons totale kontroll, som resten av materialet på Angel Dust

Rating: 9/10