Annexus Quam – Osmose (Ohr LP, 1970)

1) Osmose I; 2) Osmose II; 3) Osmose III; 4) Osmose IV

Annexus Quam – Beziehungen (Ohr LP, 1972)

19 Trobluhs el e Isch; 2) Leyenburg 1; 3) Dreh dich nicht um; 4) Leyenburg 2

Opprinnelsen til Annexus Quam kan spores tilbake til 1967 og Kamp-Lintfort i nærheten av Dusseldorf. Ove Vulquartz ble kjent med flere musikere, og sammen stiftet de Ambition In Music. Til å begynne med hadde de fotfeste i friform-rock av tiden, ala The Mothers Of Invention, samtidig som de inkorporerte elementer fra avantgardister som Karlheinz Stockhausen og Pierre Henry. De lot seg også inspirere av Organisation, en tidlig utgave av Kraftwerk, som ga ut friformalbumet Tone Float i 1970, før Ralf Hütter og Florian Schneider gikk videre under det legendariske navnet.

Året etter fikk de Ambition In Music flere nye medlemmer, som hadde bakgrunn fra et lokalt jazzband. Dermed ble også jazz kastet inn i miksen deres. Vulquartz og de andre medlemmene var fascinert av den nye frie jazzen, med navn som John Coltrane, Peter Brötzmann, Peter Kowald og Cecil Taylor. De var også opptatt av den rent improviserte musikken fra England, med Evan Parker og Derek Bailey i spissen. I 1969 skiftet Ambition In Music navn til Annexus Quam, som betyr noe sånt som «forbindelse nå».

Bandet fikk så kontrakt med Ohr Music. Ohr ble stiftet av Rolf-Ulrich Kaiser i 1969 og står igjen som et av de sentrale plateselskapene innen krautrock. I løpet av 1970 ga Kaiser ut plater med Limbus 4, Bernd Witthüser, Embryo, Amon Düül, Guru Guru, Floh de Cologne, Witthüser & Westrupp, Birth Control og Tangrine Dream. Dette er alle kjente og kjære navn for dyrkere av den tyske alternative rocken fra det tidlige syttitallet, og en rett ut imponerende liste. Det kommersielle potensialet var det nok verre med, men de alle fleste titlene fra selskapet første år har stått seg godt kunstnerisk sett.

Annexus Quam ga ut det første av i alt to album på Ohr i september 1970. Den syv manns sterke besetningen trakterte bass, klarinett, orgel, gitar, trombone, saksofon, fløyte og diverse perkusjonsinstrumenter. Osmose hadde, til tross for at det aller meste av de fire delene var improvisert, en ankring i rock, som ble krydret og temperert av utradisjonell bruk av blåseinstrumenter, chants (det var ingen tradisjonell vokal på platen), orgel og «bevissthetsutvidende» lydeffekter. Resultatet var en livlig, dypt psykedelisk og kosmisk reise på 36 minutter, med en uvanlig, putrende trombone som et slags vaklevorent maskinrom i kjelleren. Osmose låt som en kombinasjon av Pink Floyd i 1967, ragarock, jazzrock ala Soft Machine, Miles cirka Bitches Brew (særlig på Osmose II og III) og deres tyske kolleger i Ash Ra Tempel og Tangerine Dream. Osmose var drømmende kontemplativ, men aldri stillestående. Osmose fløt fritt, og stadig mer så; etter de to første, korte sporene skled musikken sakte, men sikkert ut i fritt lende, med den 10 minutter lange tredje delen, som tross alt holdt litt på formene og den 18 minutter lange endestasjonen, som begynte med piano og bass, før hele den mektige besetningen gynget i gang. Osmose er en av del sentrale byggesteinene i krautrock og den kosmische musikken som skulle gjøre seg sterkt gjeldende på første halvdel av syttitallet, og selv om opplaget på 800 eksemplarer gjorde at platen ikke nådde mange, fikk de en posisjon som en konsertattraksjon, i det tette og krysspollinerende tyske undergrunnsmiljøet.

Da Anneux Quam slapp Beziehungen («forhold» på norsk), deres andre og siste album i mai 1972, var besetningen redusert til fem og uttrykket godt forandret. Musikken var fortsatt improvisert og bar preg av å være klippet fra en lang jamsession. De tradisjonelle instrumentene fra rock var fortsatt til stede, men kvintetten kastet også inn panfløyte, elektrisk zither, tabla, munnharpe og bendir (tromme). Inspirasjon fra jazz og improvisasjonsmusikk dominerte, sammen med løse, fruktige vibrasjoner av verdensmusikk av østlig opphav. Atmosfæren var fortsatt dypt «kosmisk» undrende, og det var mer kjøtt på de musikalske beina her enn for eksempel i den «tørreste» improven til Bailey og Parker, selv om det elektriske gitarspillets fokus på enslige toner minnet om Baileys stil. De fem tok sjelden musikken ut i det ekspressivt hardhendte, og lot instrumentene hvile mot hverandre i en kollektiv døs. Trombonen var fortsatt hjertelig tilstede og samtalen mellom den og den elektriske gitaren var hjertevarm og morsom på Leyenburg 1. Men selv om Beziehungen hadde et visst feste i den kosmiske musikken, lå platen først og fremst og vibrerte mellom frijazz og det rene improvisasjon (sistnevnte sjanger var ofte preget av fullstendig fravær av planlegging, mens det meste av frijazzen hadde noen temaer å gå ut fra). Beziehungen hadde definitivt en egen karakter, men platen opererte i et musikalsk sjikt hvor det var mange størrelser, og i denne verden var ikke Annexus Quam like unike som de var på debuten, selv om platen fortjener å bli husket og spilt som en byggestein i krautrocken den også.

Rating Osmose: 9/10

Rating Beziehungen: 7,5/10