The Beach Boys – Sunflower (Brother/Reprise LP, 1970)

1) Slip On Through; 2) This Whole World; 3) Add Some Music To Your Day; 4) Got To Know The Woman; 5) Deirdre; 6) It’s About Time; 7) Tears In The Morning; 8) All I Wanna Do; 9) Forever; 10) Our Sweet Love; 11) At My Window; 12) Cool, Cool Water

Da The Beach Boys omsider var ute av kontrakten med Capitol, fikk bandet en avtale med Reprise Records. Det kunne de delvis takke Brian Wilsons gode venn Van Dyke Parks for, som jobbet for Warner Music Group, eierne av Reprise. Dessuten hadde The Beach Boys solgt rundt 65 millioner plater i løpet av sekstitallet, og var dermed tiårets mestselgende amerikanske artister. Det gjorde nok brødrene Wilson og kompani fortsatt attraktive, selv om salget hadde dabbet av de siste årene.

Reprise hadde rykte på seg for å være det mest artistvennlige selskapet i bransjen. Selskapet ble stiftet i 1960 av Frank Sinatra, som ønsket større frihet i forbindelse med egne innspillinger. Warner kjøpte selskapet i 1963. I 1970 delte The Beach Boys plateselskap med blant andre Neil Young, Joni Mitchell og Ry Cooder. Selv om Reprise var vennlige med sine artister, sørget de for å få kontraktsfestet at Brian Wilson skulle være sentral i alle utgivelsene til The Beach Boys. Det var ikke helt uproblematisk, ettersom Wilson hadde noen tunge år i denne perioden og var mer eller mindre ute av stand til å fungere stabilt. Det gikk likevel på et vis. Han viste fortsatt glimt av genialitet, og det fantes fremdeles ubrukt gull i tidligere innspillinger fra Smile, og annet materiale som han hadde liggende. Bandet fikk bygget ut studioet hjemme hos Brian, og sørget for at det lå rett ved siden av soverommet hans. At Wilson tilbrakte mesteparten av tiden enten i studio eller i sengen, var etter sigende ingen overdrivelse.

Brian Wilson var tydelig til stede på Sunflower, men det var Carl som stod for det meste av den praktiske styringen. Samtidig bidro alle seks medlemmene i et fellesskap de aldri tidligere hadde vært i nærheten av. De fem andre medlemmene viste seg alle fra sin beste side, og i sum ble Sunflower et av The Beach Boys’ aller beste album. Bandet var fortsatt gjenkjennelig, men hadde samtidig modernisert uttrykket sitt. De befant seg i spenningsfeltet mellom sekstitallet og det nye syttitallet, og maktet å kombinere gammelt og nytt til et nær perfekt hele. Deres unike melodiske åre var fortsatt intakt, samtidig som de hadde tatt til seg inspirasjon fra artister som Crosby, Stills & Nash, Joni Mitchell og The Band. Sunflower var oppdatert Beach Boys-musikk av aller beste merke, sommerlig og lys, umiddelbar og varig. Utrolig nok ble platen deres største kommersielle flopp så langt. Aklbumet gikk kun til 151. plass i USA. Da var 29. plass i Storbritannia og 10. plass i Nederland mager trøst. Platen fikk langt bedre mottakelse hos kritikerne, og ryktet dens har bare vokst siden utgivelsen. I ettertid har den fått sin naturlige plass blant rockens mesterverk.

Den nye platekontrakten utløste en voldsom kreativitet hos alle medlemmene. Til slutt hadde de rundt 30 sanger å velge mellom. Carl Wilson jobbet hardt med å sy sammen en passende låtliste for utgivelsen. Hans første forslag ble avvist av Mo Austin i Reprise. Ved andre forsøk falt brikkene på plass, og Sunflower fikk 12 sanger, sekvensert på nydelig vis. Brian Wilson var involvert i komponeringen av sju av sangene og Dennis Wilson i fire. De øvrige medlemmene bidro også i samarbeid med de to hovedkomponistene. Og Bruce Johnston rettet opp inntrykket etter 20/20 med to sterke bidrag.

Sunflower var fri for svake sanger, med et mulig unntak i Dennis Wilsons Got to Know The Woman, som bekreftet at The Beach Boys aldri helt fikk taket på rock & roll med ekte mojo. Bortsett fra den var alt hentet fra øverste hylle, både når det gjaldt sanger, arrangementer og vokalarbeid. Så komplekse arrangementer og harmonier hadde de ikke levert siden Pet Sounds. Det var ikke vanskelig å merke Brian Wilsons tilstedeværelse. Han hadde våknet noe til liv igjen og bidro ikke bare med låtskrivingen, men var også aktiv i innspillingsprosessen, selv om han bare sang solovokal på fire spor, og da delvis delte oppgavene med andre medlemmer. Han stod også bak albumets største høydepunkt. This Whole World var klassisk Beach Boys, oppdatert til 1970. Brian overlot sangen til Carl, som leverte den på uovertruffent vis, med god hjelp av et genialt vokalarrangement for resten av gruppen. Brian og Mike Love hadde også funnet tilbake til hverandre. De to komponerte Add Some Music to Your Day, All I Wanna Do og Cool, Cool Water sammen. Den førstnevnte var også i klassisk stil, der alle medlemmene bortsett fra Dennis sang hvert sitt vers. All I Wanna Do hadde blitt forsøkt under innspillingen av Friends, men ble hentet frem igjen her. Mike Love gjorde en storartet vokal på denne, som også var klassisk Brian Wilson i melodiføring og arrangement. Aller best av samarbeidene mellom de to rivalene var den avsluttende Cool, Cool Water. For første gang strakk de seg over fem minutter på en låt, i en flytende, abstrakt ballade båret frem av komplekse harmonier og vekslende solosang mellom Brian og Mike Love. Den var like sammensatt som Good Vibrations, og selv om den ikke hadde samme umiddelbare pop-appell, var den en drømmende, kontemplativ perle.

Brian skrev også to sanger sammen med Al Jardine. De to fikk hjelp av Carl på Our Sweet Love, som han også sang, en ballade som la seg pent inn på platens drømmende og rolige side to. Det samme gjaldt At My Window, som ble innledet med moog og livnet opp med fuglekvitter og generell bliss.

Dennis Wilson lyktes bedre med sine øvrige bidrag enn med Got to Know the Woman. Slip On Through satte stemningen for albumet og kombinerte klassiske Beach Boys med rootsy poprock 0, båret frem av et saftig refreng som Dennis sang med raspete røst. Balladen Forever pekte frem mot hans senere soloalbum Pacific Ocean Blue, med solbrent melankoli løftet mot himmelen av uovertrufne harmonier.

Bruce Johnston hadde ikke lykkes med sitt bidrag på 20/20, men tok full revansj denne gangen. Hans Tears in the Morning, en pianoballade arrangert for stort orkester, stod ikke tilbake for det øvrige materialet, og det sa ikke lite. Deidre var kanskje litt lettbeint, men bar med seg en deilig følelse av sol og sommer, og sjelfull sang av komponisten. Dessuten var den et perfekt opptrekk til soulpopen i It’s About Time, som Dennis og Carl skrev sammen med Jardine og Bob Burchman, og som hadde et arrangement som oste sommer ala 1970; varme dager i storbyen, med dårlig stemning mellom ungdom og «The Man».

Rating: 10/10