The Black Keys – Magic Potion (Nonesuch cd, 2006)

1) Just Got To Be; 2) Your Touch; 3) You’re The One; 4) Just A Little Heat; 5) Give Your Heart Away; 6) Strange Desire; 7) Modern Times; 8) The Flame; 9) Goodbye Babylon; 10) Black Door; 11) Elevator

Etter at kontrakten med Fat Possum hadde løpt ut, signerte The Black Keys for Nonesuch, et underbruk av Warner. Nonesuch ble opprinnelig etablert som en billigetikett allerede i 1964, og hadde hatt en omskiftelig tilværelse gjennom årene, med satsing på både klassisk musikk og feltopptak. Fra 2004 opererte de under Warners vinger og utviklet seg til et kvalitetsbevisst selskap, med utgivelser fra blant andre Wilco, Philip Glass, Steve Reich, Brian Wilson, Pat Metheny, Dr. John og mange flere. Det var med andre ord et selskap med tyngde The Black Keys fra Akron hadde havnet hos. Det innebar imidlertid ikke at deres første album for Nonesuch ble kunstferdig eller nyskapende. Tvert imot leverte de med Magic Potion et album som gikk rett i sporene etter de to første platene, og da særlig Thickfreakness fra 2002. Etter å ha spilt inn Rubber Factory i et ombygd fabrikklokale, dro de tilbake til kjelleren i Carneys hus for innspillingen av Magic Potion. Dette betydde at det støvete, lo-fi-lydbildet fra tidligere fortsatt gjaldt. Om noe var uttrykket enda mer primitivt enn før. Carney klaget senere selv over masteringen, der det lille som fantes av bassfrekvenser, selv uten bruk av bassgitar, hadde forsvunnet på veien.

Denne gangen hadde de komponert alle låtene selv. Musikalsk var det fortsatt bluesrock med klar forankring i sen sekstitallstradisjon som dominerte, blandet med en solid dose Led Zeppelin. Auerbach slapp løs sin iboende gitarhelt, med heftig spill som skapte temperatur i en ellers noe «sliten» plate. For denne gangen var inntrykket at duoen hadde presset det meste av saften ut av konseptet sitt. Magic Potion tok ikke tak i utviklingen de hadde vist på Rubber Factory, men krøp snarere tilbake i sitt gamle garasjebluesskall. Dermed meldte følelsen seg raskt av at dette hadde man hørt bedre før, ettersom låtene denne gangen ikke holdt samme gjennomgående nivå som tidligere.

Det ble vel mange stiløvelser, noe som til en viss grad også hadde preget Thickfreakness, men var enda tydeligere her. Selv om det aldri ble direkte kjedelig å lytte til Magic Potion, var det heller ikke, med noen få unntak, noen tungtveiende grunn til å bruke mye tid på platen. Det fristet mer å ta en ny runde med debuten eller Rubber Factory.

I motsetning til hva man ofte opplever, tok albumet seg faktisk litt opp mot slutten, der to av tre høydepunkter befant seg. Best var balladen The Flame, som heldigvis ikke hadde noe felles med Cheap Tricks karrierebunn – og største hit – med samme navn. The Black Keys’ flamme brant intenst over et sjeldent tungt komp, under Auerbachs kanskje beste prestasjon på plate så langt, både som sanger og gitarist. Goodbye Babylon lå i samme landskap og var ikke mye svakere, selv om den hadde en annen karakter, med sine stopp og starter og famlende rytmikk, som duoen utnyttet til å skape et herlig stykke bluesrock. Når også den varme soulballaden You’re the One gis noen velfortjente stilpoeng, er platens godbiter nevnt.

Rating: 6,5/10