Coroner – R.I.P (Noise Records LP, 1987)

1) Intro (Instrumental); 2) Reborn Through Hate; 3) When Angels Die; 4) Intro (Nosferatu) (instrumental); 5) Nosferatu (instrumental); 6) Suicide Command; 7) Spiral Dream; 8) R.I.P; 9) Coma; 10) Fried Alive; 11) Intro (Totentanz) (instrumental); 12) Totentanz; 13) Outro (instrumental)   

Sveits er ikke et land som renner over av navn som har satt varige spor i populærmusikken. Yello og Celtic Frost er vel de mest åpenbart store navnene. Yello som en innflytelsesrik og leken duo innen elektronisk musikk, med lang fartstid og flere store hits. Celtic Frost i den motsatte enden av det musikalske spekteret, med sin mørke og banebrytende metal. Skolerte metallhoder vil raskt også nevne proto-hardrockerne i Toad, samt black metal-avantgardistene Darkspace og Paysage d’Hiver. Legger man til de progressive rockebandene Circus og Island, og ikke minst industribeistene i Young Gods, er listen mer eller mindre komplett. Og så Coroner, da.

Coroner startet opp allerede i 1983, med duoen Oliver Amberg på vokal, gitar og bass, og Marquis Marky på trommer. De spilte inn en demo samme år, men ga seg i 1985. Noen måneder senere startet Marky en ny utgave av bandet. Da hadde de forlatt hardrocken og sto frem som et rent thrash metal-band. På dette tidspunktet var de blitt en trio, bestående av Tommy T. Baron på gitar, Ron Royce på bass og Marky på trommer. På demoen Death Cult fikk de hjelp av Tom G. Warrior på vokal, mesterhjernen bak Hellhammer og senere Celtic Frost. Baron og Marky fungerte som roadies for Celtic Frost, og bandet ble tidlig assosiert med det legendariske navnet. Det var utvilsomt en fordel i startfasen, men Coroner skulle raskt vise at de sto støtt på egne bein. Det kunne være nærliggende å forvente tydelige likhetstrekk med mentorene i Celtic Frost, men Coroner beveget seg raskt bort fra Warriors mørke, gotiske og black metal-luktende uttrykk. Den eneste reelle likheten lå i vokalen, der Ron Royces (Ron Broder, som han egentlig heter) raspende bjeffing kunne minne om Warriors.

Corone spilte inn fem studioalbum mellom 1987 og 1993, uten noen gang å levere et svakt produkt. Etter oppsamlingsplaten Grin, et slags odds ’n’ sods-album, i 1995, var det slutt på nye plater, frem til 2025, da det kom et overraskende og godt comebackalbum.

I løpet av de fem albumene utviklet Coroner musikken fra speed metal via thrash metal til teknisk og progressiv metal. Debutalbumet R.I.P. fant sin naturlige plass i thrash metal-båsen, men hadde mer å by på enn rene sjangerøvelser. Musikken bar preg av en form for neoklassisisme, med tydelige trekk fra europeisk kunstmusikk fra århundret før, ikke nødvendigvis direkte, men merkbart i atmosfære, særlig i de instrumentale partiene, og ikke minst i Barons gitarspill. Allerede på debuten fremsto alle tre medlemmene som teknisk sterke, med Baron i en klasse for seg. Han hadde få likemenn innen den grovere metalen på denne tiden. Han var både høyt og lavt, ofte flashy, med en storm av toner der romantiske og nærmest barokke løp ble vevd sammen med tradisjonelle thrash-riff. Han var Coroners klart største fortrinn, men de to andre var på ingen måte statister. Marky Edelmann la grunnlaget for Barons utskeielser med et uanstrengt, komplekst driv i trommespillet, mens bassist Broder bidro med et jazzinfluert og melodisk spill som pekte frem mot det band som Cynic og Atheist skulle gjøre noen år senere.

R.I.P. inneholdt flere sterke låter, som Reborn Through Hate, Spiral Dream, den hypertekniske instrumentalen Nosferatu og det lange tittelsporet. Noen av de andre sporene var smått anonyme, mens de instrumentale introene – og outroen – fungerte godt som pustepauser og brøt opp det intense drivet på effektivt vis. Produsent Harris Johns skulle senere etablere seg som et solid navn i metalkretser, med fingrene borti en rekke klassikere. På R.I.P. ga han bandet et åpent lydbilde med tilstrekkelig tyngde i bunnen, men platen kunne med fordel hatt en mer definert og klarere produksjon. Det ville bidratt til å la Baron skinne enda sterkere.

Rating: 7,5/10