Frank Zappa – You Can’t Do That on Stage Anymore, Vol. 5 (Rykodisc 2cd, 1992)

Disc 1: 1) The Downtown Talent Scout; 2) Charles Ives; 3) Here Lies Love; 4) Piano/Drum Duet; 5) Mozart Ballet; 6) Chocolate Halva; 7) JCB & Kansas on the Bus 8) Run Home Slow: Main Title Theme; 9) The Little March; 10) Right There; 11) Where Is Johnny Velvet?; 12) Return of the Hunch-Back Duke; 13) Trouble Every Day; 14) Proto-Minimalism; 15) JCB & Kansas on the Bus ; 16) My Head?; 17) Meow; 18) Baked-Bean Boogie; 19) Where’s Our Equipment?; 20) FZ/JCB Drum Duet, 21) No Waiting for the Peanuts to Dissolve; 22) A Game of Cards; 23) Underground Freak-Out Music; 24) German Lunch; 25) My Guitar Wants to Kill Your Mama»; Disc 2: 1) Easy Meat; 2) The Dead Girls of London; 3) Shall We Take Ourselves Seriously?; 4) What’s New in Baltimore?; 5) Moggio; 6) Dancin’ Fool; 7) RDNZL; 9) Advance Romance; 10) City of Tiny Lites; 11) A Pound for a Brown on the Bus; 12) Doreen; 13) Black Page, No. 2; 14) Geneva Farewell

You Can’t Do That On Stage Anymore, Vol. 5 ble innledet med et opptak fra 1965, gjort på Fillmore West i San Francisco, og avsluttet med at Frank Zappa avblåste en konsert i Genève i 1982, etter at publikum nektet å slutte å kaste sigaretter på scenen. Man kan jo lure på om hippiegjengen som herjet under navnet The Mothers Of Invention på sekstitallet ville ha brydd seg nevneverdig om slik publikumsoppførsel den gang da. Innledningen og avslutningen på den femte dosen med konsertopptak fra Zappas karriere ble uansett et tydelig bilde på hvordan denne hadde utviklet seg i løpet av de 17 årene som skilte de to sporene. Musikalsk sett var Zappa fortsatt like utforskende og eksperimentell, men både musikere og oppsett hadde utvilsomt blitt langt mer profesjonelle og strømlinjeformede med årene. Det fremmedgjorde en del av de opprinnelige tilhengerne, som elsket den uvørne og avantgardistiske musikken Zappa og hans medmusikanter stod for på andre halvdel av sekstitallet. Dem om det, de som ikke fulgte Zappa hele veien kan egentlig bare takke seg selv. Uansett når man måtte ha sluppet taket, gikk man glipp av stor musikk. Og de interessante utgivelsene fortsatte å komme også etter hans død. Faktisk har antallet posthume utgivelser for lengst oversteget antallet som kom mens mannen selv var i live.

Tilhengere av tidlig Zappa fikk en solid dose på Vol. 5. Hele den første disken var viet opptak fra sekstitallet. Zappa beklaget lydkvaliteten på deler av materialet, uten at det var noen god grunn til det. Ja, lyden var svakere enn på opptakene fra 1982 på disk to, men ikke dårligere enn hva som var normalt for konsertopptak fra denne perioden.

De 25 sporene på disk en viste The Mothers Of Invention i all sin oppfinnsomhet. Lite av materialet hadde vært utgitt tidligere, men det meste holdt ikke samme kvalitet som det som faktisk ble offisielt utgitt på sekstitallet. Innholdet spente fra gitarfreakouts som Baked-Bean Boogie, No Waiting for the Peanuts to Dissolve og My Guitar Wants To Kill Your Mama (senere å finne på Chunga’s Revenge), til ren friform i Where’s Our Equipment, FZ/JCB Drum Duet og Charles Ives (bedre kjent som Blimp på Captain Beefhearts Trout Mask Replica). Noen spor, blant annet Chocolate Halvah, var opprinnelig tenkt som musikk til en westernfilm, og var komponert av Zappa allerede i 1963. Det var også tatt med en del opptak med skravling fra turnébussen og backstage. Dette var underholdende et par ganger, men ble raskt trettende. Kule, unge freaks hadde rett og slett ikke så mye interessant å melde.

Disk to bestod av opptak fra 1982, hvor mer enn halvparten stammet fra den famøse konserten i Genève, der Zappa til slutt tok sin imaginære hatt og gikk. Besetningen bestod av Ray White, Steve Vai, Tommy Mars, Bobby Martin, Ed Mann, Scott Thunes og Chad Wackermann, i tillegg til Zappa selv. Det eneste blåseinstrumentet var Martins saksofon, og musikken ble i stor grad dominert av gitarene til Zappa og Vai. Bandet leverte lange versjoner av Easy Meat, RDNZL, Advance Romance, City Of Tiny Lights, A Pound For A Brown On The Bus og den notorisk komplekse The Black Page , med fullstendig vanvittig presisjon. Vol. 5 dokumenterte på utmerket vis hvilket formidabelt band Zappa hadde med seg på veien i 1982. Dermed ble det, litt overraskende, disk to man oftest hentet frem. Disk en ble rett og slett for fragmentert og ujevn.

Som de fleste utgivelsene i You Can’t-serien var også Vol. 5 først og fremst for fans og for dem som ønsket å grave seg dypere ned i Zappas univers. Nybegynnere og mer normalt interesserte kunne med fordel starte et annet sted.

Rating: 7,5/10