The Beach Boys – Carl And The Passion: So Tough (Brother/Reprise LP, 1972)

1) You Need A Mess Of Help To Stand Alone; 2) Here She Comes; 3) He Come Down; 4) Marcella; 5) Hold On Dear Brother; 6) Make It Good; 7) All This Is That; 8) Cuddle Up

Selv om Surf’s Up ble et brukbart kommersielt comeback for The Beach Boys, betydde ikke det at det var ro rundt gbandet. Brian Wilson var stadig vekk mer eller mindre ute av spill på grunn av psykiske problemer og rus, Dennis sluttet i bandet og kom tilbake igjen ved flere anledninger, og Bruce Johnston ble kastet ut. Han skulle riktignok komme tilbake i folden noen år senere, men ble på dette tidspunktet sparket på initiativ fra manager Jack Rieley, som mente Johnston var for kommersiell, som om det var et problem for et band som slet med platesalget. Stemningen mellom Wilson-brødrene på den ene siden og Mike Love og Al Jardine på den andre var heller ikke mye å skryte av. De to leirene var ikke sammen mer enn strengt nødvendig.

Carl og Dennis Wilson hadde blitt kjent med det sør-afrikanske bandet The Flame tilbake i 1969, og produserte og ga ut et album med gruppen på Brother Records i 1971. Det var for øvrig den eneste platen på The Beach Boys’ plateselskap som ikke involverte bandets egne medlemmer. I 1972 ble to av medlemmene i The Flame hentet inn som faste medlemmer i The Beach Boys. Ricky Fataar var en glimrende trommeslager som også sang, mens Blondie Chaplin spilte bass og gitar, i tillegg til å være en brukbar vokalist.

Med nye, motiverte medlemmer, et skadeskutt geni og gamle medlemmer som ikke var spesielt engasjerte, gikk The Beach Boys i studio vinteren 1972. Tittelen Carl And The Passions: “So Tough” var et åpenbart nikk til Carl Wilson, som på dette tidspunktet var både reell og formell leder av bandet. Hvorvidt det faktisk fantes et tidlig band ved navn Carl And The Passions strides de lærde om, men tittelen fungerte uansett som en klar pekepinn på hvem som styrte skuta. Undertittelen So Tough pekte trolig like mye på arbeidsforholdene som på musikken; dette var ikke en enkel plate å lage. Mottakelsen ble da også blandet, fra lunkent akseptabel til direkte negativ. I ettertid har albumet fått en viss oppreisning. Blant annet har Elton John uttalt at det er et av hans favorittalbum. En forsiktig rehabilitering av ryktet var nok fortjent, selv om det var et ujevnt og ganske utypisk album sett opp mot resten av katalogen. Når Brian styrte mindre av det om skjedde i studio, ble vokalarrangementene enklere, selv om det fortsatt var mye fin sang og koring å finne. Mer problematisk var produksjonen, der mange medlemmer bidro litt her og der. Resultatet ble et litt trangt og innestengt lydbilde, som ga låtene for lite luft og rom til å puste.

Carl And The Passions: So Tough var et av bandets mest «demokratiske» plater. Som så ofte før oppsto denne formen for demokrati når Brian Wilson ikke var helt til stede. Denne gangen bidro han kun som låtskriver på tre av de elleve sporene, og produserte bare ett. Samtidig var han involvert i innspillinger med kona Marilyns band, American Spring.  Resultatet ble det minst typiske Beach Boys-albumet til da. Bandet låt tidvis mer som Little Feat, The Band og annen tidsriktig rootsrock enn som seg selv. Det var nesten ikke spor av den solfylte California-popen de var blitt kjent for, med ett tydelig unntak: Brian Wilsons Marcella, som også var platens klare høydepunkt. Sangen gynget fint, som en slags forsinket Do It Again med et tydelig innslag av jordnær rock. Det var Brians beste bidrag. Den snodige gospelen He Come Down hadde et stilig driv, men fremsto ved nærmere lytting som en lettvint pastisj på sjangeren, og rett og slett litt merkelig, særlig når det ble klart at den var ment som en hyllest til den indiske guruen bandet hadde hatt så dårlige, ikke minst økonomiske, erfaringer med. Brian stod også bak åpningssporet You Need A Mess Of Help, som bare fungerte sånn passe med sin underlige blanding av britisk pubrock og sørstatsrock. For gamle fans må den ha vært et sjokk.

Fataar og Chaplin skrev og sang to låter sammen. Både Here She Comes og Hold On Dear Brother var som snytt ut av nesen på The Band. Begge sangene hadde en viss sjarm og brukbare melodier, men det var lite som minnet om The Beach Boys i noen av dem. Dennis Wilson bidro også med to ballader, begge skrevet sammen med David Dragon. Dragon fikk noen år senere stor suksess sammen med kona i duoen Captain & Tennille. Make It Good og Cuddle Up var storslåtte, smertefulle ballader, sunget av en sår og åpen Dennis. Begge var kledd i strykere og var opprinnelig ment for et esoloprosjekt som aldri ble realisert. Mellom disse to låtene lå den mer typiske All This Is That, skrevet av Jardine, Love og Carl Wilson, men klingende som en glemt Brian-klassiker. Også denne var en ballade, og ville passet perfekt inn på Sunflower. Til slutt satt man igjen med den, Dennis’ to ballader og Marcella som platens beholdning. På en god dag legger jeg også til de to bidragene fra Fataar og Chaplin.

Carl And The Passions: So Tough ble et kommersielt tilbakeslag etter oppturen med Surf’s Up. Det var neppe et sjakktrekk å gi ut albumet sammen med en kopi av Pet Sounds i et «to for én»-stunt. Det plasserte platen i et helt umulig selskap. Resultatet ble en 50. plass i USA og 25. plass i Storbritannia. De to singlene gjorde lite ut av seg. You Need A Mess Of Help To Stand Alone dukket ikke opp på listene utenfor New Zealand, der den nådde 29. plass. Marcella gjorde det marginalt bedre, med 110. plass i USA og igjen oppmerksomhet i New Zealand, denne gangen med 20. plass. Det var magre greier. Noe måtte skje.

Rating: 7/10