Coroner – Mental Vortex (Noise cd, 1991)

1) Divine Step (Conspectu Mortis); 2) Son of Lilith; 3) Semtex Revolution; 4) Sirens; 5) Metamorphosis; 6) Pale Sister; 7) About Life; 8) I Want You (She’s So Heavy)

Blir metal noen gang bedre enn den var i årene fra 1989 til 1994? Jeg tviler. Denne perioden var ekstremt innholdsrik og innovativ. Death metal nådde sitt høydepunkt, black metal eksploderte for alvor, og progressiv og teknisk metal ble begreper med reelt innhold. Hårmetallen ble effektivt valset over av grungen, som samtidig bidro til å gi nytt liv til den tyngre musikken. Coroner fortjener definitivt en plass i denne historien, og med Mental Vortex nådde trioen sine aller største høyder. Det er deres definitive album, uten at det på noen måte er ment som en nedvurdering av de øvrige,  sterke platene i katalogen.

Platen ble som vanlig, spilt inn i Sky Trak Studios i Berlin. På No More Color hadde bandet fått hjelp av Scott Burns i Morrisound Studios i Florida til miksingen. Denne gangen var Florida-gjengen involvert helt fra start. Tom Morris produserte og mikset innspillingene hjemme i Florida. Resultatet sto ikke tilbake for andre klassikere han og Burns hadde på samvittigheten i denne perioden, enten vi snakker om Death eller Morbid Angel.

Mental Vortex tok opp tråden der No More Color slapp, og kan kort oppsummeres som mer av alt: lengre og enda bedre låter, arrangert og fremført med en kontroll og ro som det var få forunt å matche. Uttrykket var mindre hektisk og mer avansert og teknisk, uten at slagkraften forsvant på veien. Gitarist Tommy Barons hårreisende spill var mer lekent og elegant enn noen gang, uten på noe tidspunkt å vike en tomme fra målet om å velte lytteren med riff etter riff og solo etter solo.

Vokalist Marky Edelmann var også mer på plass denne gangen. Den gneldrende, sjangertypiske vokalen, med klare slektskap til Tom G. Warrior i Celtic Frost, låt mindre anstrengt enn tidligere. Det bidro til å gi Coroner det siste nødvendige løftet opp i klassikerklassen. Tom Morris ga platen et åpent, men insisterende lydbilde, som ga plass til alle tre musikerne, samtidig som det var tørt og stramt nok til å holde Mental Vortex godt forankret i ekstremmetal-landskapet. Særlig gitarene til Baron fikk skinne i miksen.

Det er også på sin plass å gi Marky honnør for omslagene til Coroner. Det var han som sto bak dem, og han ga utgivelsene en tydelig og lett gjenkjennelig visuell profil, blant annet gjennom en slags innebygd «obi» direkte på omslaget, der bandlogoen alltid var tydelig til stede.

I 1991 fremsto Coroner som en syntese av Voivod cirka Nothingface, Atheist i Unquestionable Presence-modus og Deaths klassiker Human fra samme år. I låter som Divine Step (Conspectu Mortis), Son of Lilith og Metamorphosis satte de, på linje med disse bandene, en standard for avantgardistisk metal som knapt har blitt overgått siden.

Når rockarkeologer diskuterer hvor heavy metal egentlig har sine røtter, har det blitt stadig flere som peker på The Beatles som en viktig brikke i puslespillet, tenk særlig Helter Skelter. Det er heller ikke vanskelig å forstå hvorfor når man hører Coroners versjon av John Lennons I Want You (She’s So Heavy), som avsluttet Mental Vortex. Bandet holdt seg relativt tro til originalen, samtidig som de ikke vek unna sitt eget uttrykk. De fikk riktignok hjelp av Kent Smith på keyboards, og både gitarene og tempoet var langt mer brutale enn hos Liverpool-gjengen, men likevel. Coroner gjorde uansett en fremragende jobb, og låten fungerte som en perfekt avslutning på albumet.

Mental Vortex fikk æren av å bli inkludert på listen «Prime Numbers – 50 Essential Progressive Metal Albums», som inngår i Jeff Wagners sentrale bok Mean Deviation, standardverket om progressiv metal.

Rating: 9/10