Mr. Bungle – California (Warner cd, 1999)

1) Sweet Charity; 2) None of Them Knew They Were Robots; 3) Retrovertigo; 4) The Air-Conditioned Nightmare; 5) Ars Moriendi; 6) Pink Cigarette; 7) Golem II: The Bionic Vapour Boy; 8) The Holy Filament; 9) Vanity Fair; 10) Goodbye Sober Day

Etter at Mike Patton hadde lagt Faith No More på hylla og introdusert Fantômas for verden, var det klart for et nytt album med Mr. Bungle. California kom ut sommeren 1999 og ble bandets siste album på 21 år. Platen var planlagt utgitt en måned tidligere, men ble utsatt fordi Red Hot Chili Peppers’ Californication fikk forrang fra Warners side. Plateselskapet ønsket ikke to samtidige utgivelser med California i både tittel og tematikk, og da var det det storselgende Peppers som ble prioritert. Onde tunger ville ha det til at dette var nok et kalkulert stikk fra Anthony Kiedis og kompani, som en hevnkampanje mot Mr. Bungle. Bakgrunnen var Pattons beryktede uthenging av Red Hot Chili Peppers mange år tidligere, da han frontet Faith No More. Peppers sørget effektivt for at Mr. Bungle ble utestengt fra flere store festivaler i 1999 og 2000, ettersom Kiedis og co som størst navn på plakaten hadde stor innflytelse på hvilke artister som fikk plass. Ifølge Patton og Trey Spruance førte dette til tapte inntekter og moment, og var en avgjørende årsak til at bandet til slutt gikk i oppløsning.

Heldigvis rakk de å gi ut California før det var over, et album som ikke bare ble deres beste, men også noe av det aller sterkeste Mike Patton var involvert i gjennom hele sin lange og innholdsrike karriere. California var, i likhet med Californication, et konseptalbum om solskinnsstaten på USAs vestkyst. Men der Red Hot Chili Peppers ofte valgte uttalte og til tider overtydelige tekstlige skildringer av statens lyse og mørke sider, var Mr. Bungle langt mer subtile – nesten hemmelighetsfulle – i sine beskrivelser av de mørke kreftene som rant som en forgiftet elv under den lykkelige fasaden. Det kom først og fremst til uttrykk gjennom kombinasjonen av det musikalsk umiddelbare og det overrumplende vanskelige. California var likevel deres mest tilgjengelige plate til da, med tydelig inspirasjon fra Brian Wilson, Neil Diamond, doo wop, Elvis, og helt tilbake til Hollywoods storhetstid med Bing Crosby og Fred Astaire. Resultatet var et vell av vakre melodier, lekre vokalarrangementer og diskret bruk av strykere, fremført av et stort antall musikere. Samtidig dukket det fortløpende opp uventede, tidvis absurde partier (None of Them Knew They Were Robots) og mørke passasjer (The Holy Filament). Å lytte til platen var som å stadig bli vekket brått fra en behagelig drøm og plutselig befinne seg i en virkelighet man for en hver pris ville være langt unna.

Selv om Mr. Bungle hadde laget glimrende plater også på sine to første forsøk, var California et steg videre, og endte som et av de virkelig sterke albumene fra nittitallet. Platen fremsto som en endelig forløsning av et nærmest uendelig antall ideer og innfallsvinkler, som på mirakuløst vis ble sydd sammen til et helhetlig uttrykk. Åpningssporet Sweet Charity var en perfekt introduksjon: en tidløs, «hollywoodsk» melodi med stort orkester og crooner-Patton i full utfoldelse over komplekse harmonier, ispedd bossa nova-elementer. Lytteren ble invitert til å synke ned i stolen og puste rolig, før man i åpningen av None of Them Knew They Were Robots brutalt ble kastet ut i en manisk miks av swingjazz, rockabilly og filmmusikk, i halsbrekkende tempo.

Deretter fulgte den melodiøse balladen Retrovertigo, det nærmeste Mr. Bungle kom Faith No More, med sin urolige undertone og Pattons mektige vokal. Så bar det rett inn i sekstitallspop med doo wop-influenser, i kollisjon med metalgitarer og hardcore-attityde. Ars Moriendi trakk Midtøsten og Balkan inn i miksen, i skjønn forening med flamenco og skurrende synther. Med Pink Cigarette var bandet tilbake i det mykt tilgjengelige, i en hviskende ballade med et stort løft i refrenget. Golem II var leketøypop med frijazz-ambisjoner, The Holy Filament drømmende filmmusikk til en imaginær skrekkfilm – melodisk, men gjennomsyret av uro. Vanity Fair leverte kaotisk doo wop og pop, nok en gang med et mylder av instrumenter boblende under Pattons vokal. Avslutningsvis kom den Zappa-inspirerte Goodbye Sober Day, med innslag av ren avantgardisme, hadde de hørt Nurse With Wound, med tanke på avslutningens vokalhysteri?

Kombinasjonen av det inviterende og det ubehagelige ble aldri påtatt eller konstruert. Tvert imot var California en sømløs opplevelse, en berg-og-dal-bane der man hele tiden følte seg trygt plassert på sporet. Albumet var noe så sjeldent som et umiddelbart tilgjengelig verk som samtidig utfordret lytteren med elleville sprell på løpende bånd. Det sa mye om musikaliteten og ferdighetene til de involverte, noe som ble enda mer imponerende da man fikk innblikk i den kompliserte og frustrerende innspillingsprosessen, med tålmodig sammensying av bidrag fra ulike studioer, mange gjestemusikere og et bredt spekter av teknikere.

Rating: 9,5/10