Fantômas – The Director’s Cut (Ipecac cd, 2001)

1) The Godfather; 2) Der Golem; 3) Experiment in Terror; 4) One Step Beyond; 5) Night of the Hunter (Remix); 6) Cape Fear; 7) Rosemary’s Baby; 8) The Devil Rides Out (Remix); 9) Spider Baby; 10) The Omen (Ave Satani); 11) Henry: Portrait of a Serial Killer; 12) Vendetta; 13) Untitled; 14) Investigation of a Citizen Above Suspicion; 15) Twin Peaks: Fire Walk with Me; 16) Charade

Fantômas var Mike Pattons foretrukne verktøy for konseptuelle prosjekter. Debutalbumet fungerte som lydspor til en imaginær tegneserie. Album nummer to, The Director’s Cut, besto av dekonstruksjoner av filmmusikk fra faktiske kinofilmer, altså ikke kun forestillinger som utspilte seg i Pattons hode. Utvalget var kresent og konsentrerte seg hovedsakelig om 1960- og 70-tallet. Her var musikk fra klassikere som The Godfather, Cape Fear, Rosemary’s Baby og The Omen representert. To nyere bidrag fikk også plass, i form av den dystre Henry: Portrait of a Serial Killer og David Twin Peaks: Fire Walk with Me. Utvalget var med andre ord solid forankret i skrekk- og thrillersjangeren, noe som neppe overrasket noen, gitt de involvertes musikalske og estetiske referanser. Det var vanskelig å forestille seg at musikere med bakgrunn fra Mr. Bungle, Slayer og Melvins skulle lage et album basert på romantiske komedier.

The Director’s Cut fikk en blandet mottakelse. Få var likegyldige til platen, som enten ble hyllet som en sjeldent vellykket nytolkning av klassisk filmmusikk, eller avfeid som et anstrengt og mislykket forsøk på å demonstrere oppfinnsomhet. Det var mulig å ha forståelse for begge leiere, selv om det var mest nærliggende å oppfatte Patton som genuint oppriktig og nysgjerrig. Uansett hva man måtte mene om arrangementene og tilnærmingen, var det liten tvil om at Patton leverte en formidabel vokalprestasjon. Han brukte hele sitt register, fra brølende avantgardisme via tungrockvokal og crooning, til en lys og feminin stemme som kunne få lytteren til å lure på om det var en kvinnelig gjestevokalist involvert.

Tolkningene strakk seg fra det stemningsfulle og dempede til det brutalt metalliske, med det sistnevnte uttrykket som det klart dominerende. Det tok bare sekunder inn i åpningssporet The Godfather før albumet eksploderte i nådeløs ekstrem metal, med Dave Lombardo i vilt driv bak trommene og en hysterisk Patton i front, før det hele igjen roet seg og det ikoniske munnspillet fra originalen fikk slippe til.

I mange tilfeller ble originalenes skjebnetunge strykere erstattet av Melvins-inspirert sludge, et grep som fungerte godt og som løftet stemningene fra seksti- og syttitallets filmmusikk inn i 2000-tallets brutale og paranoide amerikanske virkelighet. Fantômas’ versjoner lå ofte langt fra originalene i form, men beholdt den samme gjennomgående truende atmosfæren, om enn med helt andre virkemidler. Etter gjentatt lytting vokste forståelsen for hva Patton og de øvrige faktisk ønsket å oppnå. Men selv om kvartetten klarte å bevare den lumre og tidvis klaustrofobiske stemningen fra originalene, var det best å legge bort alle referanser til forleggene, konseptet og eventuelle parodiske lesninger, og la musikken stå på egne bein. Da fremsto The Director’s Cut som et friskt pust i et amerikansk metalunivers som på dette tidspunktet hadde kjørt seg grundig fast i nu metal. Trioen Lombardo, Dunn og riffarkitekten Buzz Osborne var en ekstremt fleksibel og dynamisk konstellasjon, som uten problemer realiserte de komplekse arrangementene. De kastet thrash metal, jazzimprovisasjon, elektronika og ren galskap inn i miksen, uten at det noen gang låt påtatt eller stivt.

Rating: 7,5/10