The Beach Boys – 15 Big Ones (Brother/Reprise LP, 1976)

1) Rock And Roll Music; 2) It’s OK; 3) Had To Phone Ya; 4) Chapel Of Love; 5) Everyone’s In Love With You; 6) Talk To Me; 7) That Same Song; 8) TM Song; 9) Palisades Park; 10) Susie Cincinnati; 11) Casual Look; 12) Blueberry Hill; 13) Back Home; 14) In The Still Of The Night; 15) Just Once In My Life

Oppholdet på tre og et halvt år mellom januar 1973, da Holland ble utgitt, og juli 1976, da 15 Big Ones kom ut, var den desidert lengste pausen The Beach Boys hadde hatt mellom studioalbum. På første halvdel av sekstitallet ga de ut mange album i løpet av en tilsvarende periode. Det lange oppholdet betydde likevel ikke at det var stille rundt bandet. Tvert imot opplevde de i disse årene en formidabel renessanse hos det brede publikum.

Høsten 1973 sparket de manager Jack Rieley og erstattet ham med Stephen Love, Mike Loves bror og Wilson-brødrenes fetter, samt James Guercio. Guercio var også manager for Chicago, noe som førte til et visst samarbeid mellom de to gruppene. Omtrent samtidig sluttet Blondie Chaplin, og året etter fulgte Ricky Fataar etter. Sommeren 1974 ga Capitol ut det doble samlealbumet Endless Summer, som samlet bandets hits fra perioden 1962–1965. Mange av sangene var allerede en del av USAs kollektive hukommelse, og utgivelsen traff en nerve. Albumet solgte over tre millioner eksemplarer og gjorde faktisk The Beach Boys til USAs heteste gruppe. Forvandlingen var mildt sagt oppsiktsvekkende. Nå var det slutt på mellomstore konsertlokaler og oppvarmingsjobber for andre storheter. The Beach Boys solgte ut store arenaer på egen hånd. Capitol fulgte opp året etter med Spirit of America, en samling med mindre kjente sekstitallsspor, som også gjorde det godt og nådde 8. plass på den amerikanske albumlisten.

Til tross for at de igjen var på toppen, var det sparsomt med ny musikk. Det ble gjort et forsøk på å spille inn nytt materiale i oktober 1974, da bandet samlet seg i James Guercios studio i Nederland, Colorado. Prosjektet strandet, selv om mange nye låter ble påbegynt. Brian Wilson ønsket å reise hjem nærmest fra det øyeblikket han ankom. Etter tilbakekomsten til California forsøkte bandet å ta opp tråden igjen, men det skulle gå helt til januar 1976 før det virkelig løsnet. Da hadde Stephen Love og de andre overtalt Brian Wilson til å komme tilbake og ta ansvar for produksjonen av et nytt album. Brian var i bedring, mye takket være psykolog Eugene Landy, som fulgte ham tett døgnet rundt. Landy skulle senere bli en svært kontroversiell figur i Brian Wilsons historie, men at han bidro til å få Wilson noenlunde på beina i 1975–76 er det liten tvil om. Reprise utnyttet situasjonen og blåste liv i både fans og presse med kampanjen «Brian Is Back». Det var en overdrivelse – og neppe heldig for Brians helse – men det økte utvilsomt forventningene til det kommende albumet.

Brian Wilson var nemlig langt fra sitt gamle jeg. Ser man konsertopptak fra denne perioden, der han for første gang på 12 år igjen sto på scenen, er det tydelig at han var utilpass og usikker. Stemmen hadde også endret seg dramatisk. Den engleaktige falsetten var erstattet av en skrøpelig, hes røst, et resultat av endeløse sigaretter og store mengder alkohol. Likevel tok han styringen over innspillingene vinteren og våren 1976. Han involverte mange av de samme musikerne han hadde brukt på Pet Sounds, og vurderte seriøst å lage et helt album med coverlåter fra sin ungdom. De andre medlemmene, særlig Carl, strittet imot, og ble nok også frustrerte over at Brian igjen tok kommandoen etter mange år i periferien. Resultatet ble et kompromiss: sju originale låter og åtte coverversjoner, samlet på 15 Big Ones. Tittelen henviste både til bandets 15-årsjubileum og til antall spor. Omslaget, som viste fem absurd skjeggete menn plassert i hver sin «olympiske ring», må regnes blant de merkelige i populærmusikkens historie.

15 Big Ones regnes i dag som et av bandets svakeste album, og har lenge vært uglesett blant kritikere og fans. Det er da heller ikke et spesielt godt album, men det finnes lyspunkter. Platen er en personlig favoritt hos Brian Wilson selv, og det er verdt å forsøke å forstå hva han ønsket å oppnå før man avfeier resultatet. Først og fremst var geniet i arbeid igjen, og hva var vel mer naturlig enn å søke tilbake til røttene for å finne fotfeste? Flere av coverlåtene mislyktes, men de fungerte som et fundament for de nye sangene, låter som var fulle av nostalgi, men som likevel hadde noe å si i 1976. At Love og Jardine samtidig gjorde bandets konserter til rene nostalgiparader, bør ikke brukes mot Brians genuine kjærlighet til musikken fra deres tidlige år. Hans unike håndlag var fortsatt merkbart i arrangementene, som riktignok ikke nådde tidligere høyder, men likevel løftet flere av sangene.

Brian bidro med fem sanger, delvis skrevet sammen med Mike Love og andre. Love leverte én låt, det samme gjorde Al Jardine. Loves Everyone’s in Love with You var en pinlig banal hyllest til Maharishi Mahesh Yogi. Jardines Susie Cincinnati hadde allerede vært utgitt et par ganger som b-side, og var bedre, men fremsto likevel mest som en gammelmodig rock & roll-pastisj. Brian Wilson lyktes bedre. It’s OK, med tekst av Love, var en tilbakeskuende, men melodisterk og oppløftende popsang som hyllet sommeren. Her kunne man ane glimt av den gamle vokalmagien i harmoniene, der også Dennis bidro, til tross for at også hans stemme bar preg av mange år med rusmisbruk. Overraskende nok dukket engelskmannen Roy Wood opp med saksofon. Wood, kjent fra The Move og ELO, delte Brians forkjærlighet for tidlig rock & roll. Had to Phone Ya, som Brian opprinnelig hadde gitt til konas gruppe American Spring i 1973, fikk her nytt liv. Arrangementet var komplekst bak en tilsynelatende enkel melodi som avslørte større dybde ved gjentatt lytting. TM Song og That Same Song holdt ikke samme nivå og fremsto som uferdige skisser. Back Home, derimot, var en ren triumf. Brian sang med sin skadeskutte stemme og formidlet ekte sommerglede i trygge omgivelser, båret av klassiske harmonier i en låt som var Beach Boys til fingerspissene. Den var kanskje for nostalgisk, men uimotståelig sjarmerende.

Beach Boys fikk en stor hit med Chuck Berrys Rock and Roll Music, som nådde 5. plass i USA. Verken den eller Fats Dominos Blueberry Hill var likevel særlig vellykkede i bandets versjoner. Da traff de bedre med Talk to Me, opprinnelig en hit for Little Willie John i 1958, her sunget av Carl Wilson, som fortsatt hadde stemmen i behold. Carl gjorde også en sterk versjon av Palisades Park, Freddy Cannons rock & roll-hit fra 1962. De to beste coverlåtene kom likevel helt til slutt. Dennis sang In The Still Of The Night med en sårhet som glødet, og han gjorde Five Satins-klassikeren fra 1956 til sin egen. Avslutningsvis tolket Carl og Brian Goffin, King og Spectors monumentale Just Once In My Life, opprinnelig en hit for The Righteous Brothers i 1965. Skadeskutte Brian og lillebror Carl sang med alt de hadde over et drømmende og atmosfærisk lydbilde. Stemmen sprakk, men ga aldri opp. Det ble en rystende avslutning på et ujevnt, men verdifullt album.

Kritikerne var lunkne, men platekjøperne møtte opp. 15 Big Ones nådde 8. plass i USA. Bandets beste plassering for et nytt studioalbum siden Beach Boys Party! i november 1965.

Rating: 7/10