The Black Keys – Turn To Blue (Nonesuch cd, 2014)

1) Weight Of Love; 2) In Time; 3) Turn Blue; 4) Fever; 5) Year In Review; 6) Bullet In The Brain; 7) It’s Up To You Now; 8) Waiting On Words; 9) 10 Lovers; 10) In Our Prime; 11) Gotta Get Away

Da The Black Keys solgte ut Madison Square Garden på 15 minutter under sin første store turné som headlinere i 2012, ble det slutt fast en gang for alle hvilke enorme steg duoen hadde tatt siden de første øvingene i kjelleren til Patrick Carney tolv år tidligere. I 2012 var de blant verdens største rockeband, og selv om en slik status ikke hadde samme tyngde som i tidligere tiår, var det like fullt en formidabel prestasjon. De tok på mange måter over stafettpinnen etter The White Stripes, som hadde gitt seg året før. At to av rockens største navn på dette tidspunktet var duoer med det klassiske oppsettet vokal, gitar og trommer, var i seg selv bemerkelsesverdig.

Det var imidlertid ikke bare populariteten som hadde endret seg siden The Big Come Up. Selv om mange nye tilhengere hadde kommet til, var det også en del av den opprinnelige fanskaren som hadde takket for seg. Turn Blue hadde lite til felles med de rå, bluesbaserte platene fra tidlig i karrieren, selv om duoen fortsatt kunne bråke og fremdeles var et rockeband.

Turn Blue ble spilt inn i Sunset Sound i Hollywood sommeren 2013. Auerbach og Carney videreførte samarbeidet med Brian Burton, bedre kjent som Danger Mouse, et samarbeid som hadde gitt dem det definitive gjennombruddet med El Camino. Som på El Camino ble alle låtene skrevet i fellesskap av de tre, som også sto for produksjonen sammen. Burton bidro med keyboard og piano, og det var kun trioen som spilte på platen, med noe hjelp fra kvinnelige korister på noen spor. Opplegget var med andre ord identisk med forrige album, med unntak av at innspillingen denne gangen fant sted i Hollywood og ikke i Nashville. Skiftet av innspillingssted fra Nashville til Hollywood fungerte som et treffende bilde på forskjellen mellom El Camino og Turn Blue. Turn Blue var lettere, mer umiddelbar og polert. Soul, pop, funk, klassisk rock og til og med elementer av progressiv rock ble kastet inn i miksen, mens den tradisjonelle bluesrocken måtte vike.

At The Black Keys i det hele tatt skulle snuse på progressiv rock var neppe noe man kunne forestille seg da The Big Come Up bråkte seg inn i bevisstheten på begynnelsen av 2000-tallet. Likevel var det mulig å høre spor av Pink Floyd i det lange, i Black Keys-sammenheng, åpningssporet Weight Of Love, med sin atmosfæriske instrumentale intro før Auerbachs sang løftet den over i sørgmodig soulpop. Platetittelen var talende. Turn Blue var et melankolsk album, preget av flere langsomme låter og en gjennomgående nedstemt tone. Den jublende og energiske stemningen fra El Camino var i stor grad borte, selv om arrangementene hadde klare slektskap.

Den sørgmodige stemningen og de balladepregede låtene fikk frem det beste i sangeren Auerbach. Han benyttet seg ofte av en falsettpreget sangstil, med god effekt i tittelsporet, In Time, 10 Lovers og Waiting On Words. Disse var albumets høydepunkter, sammen med Weight Of Love og den fornøyelige pubrockeren Gotta Get Away, som avsluttet platen med energi og godt humør. De mer tempoorienterte låtene var dmer ujevne. Fever, Year In Review og Bullet In The Brain lå urovekkende nær moderne dansepop, manglet særpreg og var langt unna det nivået man kunne forvente av The Black Keys, modernisering eller ei. It’s Up To You Now, det eneste virkelig bluesbaserte sporet, hadde duoen gjort bedre tidligere.

Turn Blue ble dermed en blandet fornøyelse. Den beste halvparten forsvarte både kjøp og gjenhør, mens de svakere sangene var lite å bruke tid på. Det hindret imidlertid ikke publikum i å sende albumet rett til førsteplass i USA, Australia og Canada.

Rating: 7/10