Mountain Bus – Sundance (Good Records LP, 1971)

1) Sing a New Song; 2) Rosalie; 3) I Don’t Worry About Tomorrow; 4) Sundance; 5) I Know You Rider; 6) Apache Canyon; 7) Hexahedron

Det finnes mange grelle eksempler på artister som har blitt tygd i filler og spyttet ut av den store, korporative maskinen platebransjen. Et av de mest forunderlige, og direkte urettferdige, er historien om Mountain Bus, som ble saksøkt av managementet til powertrioen Mountain på grunn av navnelikhet. Resultatet var at deres eneste album ble stoppet akkurat idet bandet begynte å få oppmerksomhet og et visst salg. Det var mer enn synd, ja nærmest tragisk, for Sundance presenterte et høyst lovende band på en plate som fortjente status som en klassiker.

Historien om bandet går tilbake til 1962, da Tom Jurkens og Ed Mooney var studenter i Chicago og startet et band sammen. Nøyaktig når Mountain Bus ble en del av duoens historie er usikkert, men de to, sammen med de øvrige bandmedlemmer, skaffet seg etter hvert et godt rykte som liveband. Det var likevel aldri mye penger å tjene og alle medlemmene hadde fulle jobber ved siden av musikken. Så fikk de en avtale med det lokale plateselskapet Good Records, som hadde som mål å satse på lokale band og selge platene billigere enn de store selskapene. Konspiratoriske tunger mente at nettopp dette var den egentlige grunnen til at «The Man» stakk kjepper i hjulene for både Good Records og Mountain Bus.

Mountain Bus spilte inn Sundance i løpet av 60 timer med studiotid, og hele produksjonen kom på den nette sum av 4 500 dollar – omtrent det samme de store artistene på den tiden brukte på å få stemt gitarene sine i studio. Små økonomiske ressurser var naturligvis ingen hindring for å skape stor kunst, noe Sundance var nok et bevis på. Tom Jurkens (vokal), Bill Kees (gitarer), Ed Mooney (gitarer), Craig Takehara (bass, banjo), Lee Sims (trommer, perkusjon) og Steve Krater (trommer, perkusjon) skapte et glimrende album i skjæringspunktet mellom folkrock og acid rock. Flere har omtalt musikken deres som rural psych, noe som er en treffende beskrivelse. Låtene hadde smaken av fuktig, næringsrik jord, kombinert med psykedeliaens utsvevende strekk i form og uttrykk, og med klare vink til harmoniene hos The Byrds og Crosby, Stills, Nash & Young.

Ja, dette hørtes ut som Grateful Dead, tenkte man kanskje, noe som var helt riktig. Av alle band var det nettopp San Franciscos store sønner Mountain Bus minnet mest om, gjennom kombinasjonen av rotfestet amerikansk musikk og fri jam. Det var verdt å understreke at Mountain Bus aldri drev med meningsløs noodling, det gjorde for øvrig heller ikke Grateful Dead, men holdt det musikalsk spenstig og meningsfullt hele veien. De gjorde en like god jobb med tradisjonslåten I Know You Ride som Dead selv, kanskje til og med hakket bedre. Den ti minutter lange versjonen gled sømløst over i det korte, atmosfæriske instrumentalstykket Apache Canyon, før sekstetten igjen strakk seg ut i det glimrende avslutningssporet Hexahedron, som tok seg god tid til å etablere en tung atmosfære som ble lettet av en sval gitarbris. Det er mulig Mountain Bus var amatører, men det var ingenting å utsette på gitarspillet. Og rytmeseksjonen var heller ikke snau. Samspillet mellom Takeharas melodiøse bass og de to trommeslagerne sendte naturlig nok tankene til Lesh, Kreutzmann og Hart i Grateful Dead, men også til selve kongene av band med to trommeslagere, The Allman Brothers.

Dermed har jeg sammenlignet Mountain Bus med to av rockehistoriens aller største band. Og Sundance hadde ingen svake punkter. I tillegg til det avsluttende strekket Rider – Apache Canyon – Hexahedron hadde også de fire første låtene mye å by på. Sing A New Song og I Don’t Worry About Tomorrow var countryrock av ypperste kvalitet. Rosalie (nei, ikke Thin Lizzy-låten) lå tett opp mot noe Jerry Garcia kunne ha funnet på, og det er noe av den høyeste ros som kan gis. Tittelsporet var kanskje albumets aller største høydepunkt, med en mystisk stemning skapt av Jurkens’ lummere sang, støttet av harmonier og et komp som like gjerne kunne vært tatt opp på Fillmore West i 1968.

Rating: 9/10