Dennis Wilson – Pacific Ocean Blue (Caribou LP, 1977)

1) River Song; 2) What’s Wrong; 3) Moonshine; 4) Friday Night; 5) Dreamer; 6) Thoughts Of You; 7) Time; 8) You And I; 9) Pacific Ocean Blues; 10) Farewell My Friend; 11) Rainbows; 12) End Of The Show

«He could do anything. His vibe and touch were energetic, graceful and beautiful». Brian Wilson.

Dennis, den mellomste av Wilson-brødrene, var det eneste medlemmet av The Beach Boys som faktisk var surfer. Hans energiske, umiddelbare væremåte sto i sterk kontrast til storebror Brians usikkerhet, grubling og tvil. I de tidlige årene av bandets karriere besto Dennis’ bidrag hovedsakelig av trommespill, noe han aldri ble spesielt til, kor, litt solosang og ikke minst spille rollen som «den kjekke» av de fem. Etter Pet Sounds og Brians gradvise nedsmelting trådte han imidlertid tydeligere frem, både som låtskriver, sanger og produsent. Selv om han aldri ble like dominerende som lillebror Carl, viste Dennis seg som en særegen sanger og komponist, med en tydelig forkjærlighet for sjelfulle ballader.

Allerede i 1970 begynte Dennis å leke med tanken om et soloalbum. Han opplevde ofte at sangene hans ikke passet inn i The Beach Boys. Mellom 1972 og 1974 måtte han dessuten gi fra seg trommestikkene til Ricky Fataar på grunn av en skade som gjorde ham ute av stand til å spille. Dermed ble rollen hans ytterligere marginalisert, og særlig på scenen kunne han fremstå fortapt, plassert bak et keyboard og med begrensede bidrag utover koring. Planene om et soloalbum ble ikke realisert i første omgang, og det var først da plateselskapsmann og Beach Boys-alliert James Guercio oppmuntret ham til å jobbe videre med materialet han hadde liggende, at prosjektet virkelig tok fart.

Mesteparten av Pacific Ocean Blue ble spilt inn i Brothers Studio fra høsten 1976 til utpå våren 1977. Dennis og Carl hadde kjøpt ut de øvrige medlemmene av The Beach Boys, inkludert Brian, og eide studioet sammen. Det ga Dennis den tiden og friheten han trengte for å realisere det som ble hans eneste utgitte soloalbum. Han produserte sammen med Gregg Jakobson, som også var med på å skrive mange av sangene. De to hadde tidligere levert materiale til The Beach Boys sammen. Carl Wilson og Mike Love bidro med én låt hver, og Dennis’ kone Karen Lamm-Wilson medvirket på to. Likevel var dette først og fremst Dennis’ album, den endelige realiseringen av en visjon han hadde båret på gjennom store deler av syttitallet. Han var etter sigende stolt av resultatet, men kunne samtidig være kritisk til platen i ettertid. Det fremstår meningsløst, for selv om Pacific Ocean Blue bare solgte moderat ved utgivelsen, fikk albumet velfortjent gode anmeldelser, og statusen har bare vokst med årene.

Åpningssporet River Song, en mektig ballade som The Beach Boys hadde forsøkt å spille inn i 1974 uten hell, satte tonen for resten av platen, både stilistisk og atmosfærisk. Den var pianodrevet, og Dennis sang med sin skadeskutte stemme, støttet av Alexander Hamilton’s Baptist Choir, som bidro til tunge drypp av soul og gospel. Det var oppriktig og gripende. Allerede på Mona (fra Love You) var det tydelig hvor dramatisk stemmen hans hadde forfalt, og på Pacific Ocean Blue var det tidvis ikke mer enn et hest, slitent uttrykk igjen. Livsstilen hans var alt annet enn sunn. Likevel fungerte det. Dennis sang med det han hadde, og ga låtene en rå og unik nærhet.

Albumet var dominert av store, tunge ballader som kan beskrives som en form for proto-powerballader, uten den sentimentaliteten og trivialiteten som skulle prege sjangeren utover åttitallet. Tvert imot var låtene på Pacific Ocean Blue overraskende originale, ofte grovt tilhogde, med tydelige takt- og stemningsskifter underveis. Dennis holdt ikke igjen på pompøsitet eller dramatikk. Det flommet over av kor og store arrangementer, men det opplevdes aldri som påtatt, heller som naturlig og nødvendig. Den jordnære rockelåten What’s Wrong skilte seg ut, og var det eneste sporet som uten videre kunne funnet en plass på 15 Big Ones eller Love You.

Balladene ble balansert av noen usedvanlig funky spor, som groovet tungt på et teppe av moog, claviner og synthesizere. Friday Night var et godt eksempel på den funky siden av Dennis. Det samme gjaldt den skitne Dreamer, med elektrisk piano, gryntende claviner, kult trommespill og et sugende blåserarrangement. I disse låtene, og særlig i tittelsporet, manet Dennis frem en perfekt antitese til The Beach Boys’ solfylte California-idyll. Nå var det Los Angeles’ mørke bakside som ble brettet ut: vold, sex, enorme mengder kokain og grenseløs hedonisme. Tittelsporet var uvanlig dystert, og tegnet et bilde av et liv langt unna den tidligere gladguttens univers. I balladene var det derimot de oppriktige kjærlighetserklæringene som gjaldt, i Thoughts Of You, Rainbows og You And I, samt avskjeder til tapte venner i Farewell My Friend og End Of The Show.

Da Pacific Ocean Blue ble utgitt, var Dennis allerede i gang med sitt neste album, Bambu. Prosjektet strandet som følge av en stadig mer utsvevende livsstil, et vaklende ekteskap og store rusproblemer. Konfliktene innad i The Beach Boys hjalp heller ikke på. Han arbeidet sporadisk med Bambu i årene som fulgte, men albumet ble aldri fullført. 28. desember 1983 døde Dennis Wilson i en drukningsulykke.

Pacific Ocean Blue var vanskelig tilgjengelig gjennom store deler av åtti- og nittitallet, og ble først gjenutgitt i 2008. Da ble albumet til gjengjeld hyllet som den klassikeren det alltid hadde vært.

Rating: 9/10