Ray Davies – The Storyteller (Emi cd, 1998)

1) Storyteller; 2) Introduction; 3) Victoria; 4) My Name; 5) 20th Century Man; 6) London Song; 7) My Big Sister; 8) That OId Black Magic; 9) Tired Of Waiting For You; 10) Set Me Free (instrumental); 11) Dad And The Green Amp; 12) Set Me Free; 13) The Front Room; 14) See My Friends; 15) Autumn Almanac; 16) Hunchback; 17) X-Ray; 18) Art School; 19) Art School Babe; 20) Back In The Front Room; 21) Writing The Song; 22) When Big Billy Speaks/The Man Who Knew A Man; 23) It’s Alright (managers’ dialogue); 24) It’s Alright (Havana version); 25) It’s Alright (uptempo version); 26) Julie Finkle; 27) The Ballad Of Julie Finkle; 28) The Third Single; 29) You Really Got Me; 30) London Song

« I had written You Really Got Me, and it happened in the front room because all important things happen there»

1994 ga Ray Davies ut sin første bok. Den handlet om hans liv og karriere frem til 1973. Som vanlig valgte han ikke den enkleste veien, i form av en tradisjonell selvbiografi. De litterære ambisjonene var større enn som så. Boken hadde en 19 år gammel forteller som intervjuet en eldre utgave av Davies, og selv om teksten inneholdt mange virkelige detaljer og episoder fra oppveksten og årene i The Kinks, befant den seg et sted mellom selvbiografi og fiksjon. Det var en interessant vri, men boken bør leses i sammenheng med andre utgivelser om både mannen og bandet hans. Særlig Johnny Rogans Ray Davies – A Complicated Life fra 2016 er obligatorisk for å få et helhetlig bilde. Rogans portrett av Davies er tidvis nådeløst, og leseren sitter igjen med et inntrykk av en vanskelig, gjerrig og smålig hovedperson. Heldigvis balanserer Rogan dette med en forståelse for det musikalske geniet Davies. Om bildet som tegnes er for negativt kan diskuteres, men det bør ikke være til hinder for å lese boken, som gir dyp innsikt i livet til en komplisert og genial musiker.

X-Ray satte Davies på ideen om å lage en forestilling om oppveksten sin, der innholdet besto av en kombinasjon av høytlesning fra boken og låter fra karrieren med The Kinks. Den første forestillingen ble gjennomført på Hazlitt Theatre i Maidstone 28. mars 1995. Teateret hadde kun plass til 200 publikummere, som fikk oppleve en forestilling på tre og en halv time. Davies reiste deretter på turné med forestillingen, og i 1998 ga han ut en CD med opptak fra showet. CD-utgivelsen var begrenset til 74 minutter og tok for seg tiden frem til han skrev You Really Got Me. I tillegg brukte han flere av sine fineste sekstitallslåter som bakgrunn for historiene han fortalte, blant annet om tapet av søsteren – som også var den egentlige tematikken i See My Friends.

De som hadde gleden av å være til stede på et av The Storyteller-showene, gikk derfra med et bredt smil om munnen. Det er rimelig å anta at dette var den harde kjernen av fans, og for dem var det nok i stor grad kjente og kjære fortellinger Davies serverte. Her var historiene om hvordan broren Dave stakk hull i høyttaleren med en strikkepinne for å skape fuzz-lyden i riffet til You Really Got Me, om søsteren som døde ung, om stunder rundt pianoet i den store familien, om hvordan de traff managementet sitt, og så videre. Alt dette er det skrevet mye om opp gjennom årene, men det må ha vært spesielt å høre mannen selv fortelle. På plate ble imidlertid resultatet et annet.

Davies hadde kun med seg gitaristen Pete Mathison, samt litt ekstra hjelp fra andre musikere her og der. De som forventet en gjennomgang av mannens største låter, ispedd litt småprat, ble nok sørgelig skuffet. Tvert imot var det narrativet som sto i sentrum, og sangene fungerte mest som krydder og supplement. Davies vekslet mellom ren prat og snakkesang over enkel gitarplukking. Det fantes riktignok unntak: Victoria, 20th Century Man og You Really Got Me ble fremført i mer eller mindre «fulle» versjoner. Perler som Set Me Free, Tired of Waiting for You og Autumn Almanac ble derimot kraftig og lite tilfredsstillende nedkuttet. Med så mye fortelling og snakk ble The Storyteller raskt kjedelig lytting, særlig når det musikalske innholdet var såpass magert. Et lite pluss skal han likevel ha for å inkludere London Song i studioversjon. Det var en sang som varslet bedre tider for dem som ønsket nye, gode låter fra mannen, selv om det skulle ta lang tid før et nytt album kom.

Rating: 6/10