The Beach Boys – M.I.U. Album (Brother/Reprise LP, 1978)

1) She’s Got Rhythm; 2) Come Go With Me; 3) Hey Little Tomboy; 4) Kona Coast; 5) Peggy Sue; 6) Wontcha Come Out Tonight; 7) Sweet Sunday Kinda Love; 8) Belles Of Paris; 9) Pitter Patter; 10) My Diane; 11) Match Point Of Our Love; 12) Winds Of Change

På tross av at The Beach Boys fortsatt var en stor konsertattraksjon i 1977, ble ikke Love You noen storselger. Publikum var først og fremst opptatt av de gamle hitene, både på plate og fra scenekanten. Dermed måtte Reprise nøye seg med en 28. plass i Storbritannia og en skuffende 53. plass i USA. Brian Wilson hadde imidlertid fått blod på tann og gikk nærmest umiddelbart i gang med et nytt album, som skulle få tittelen Adult/Child. Prosjektet endte imidlertid i full stopp. Wilson hadde fått det for seg at han ville skrive sanger som kunne passe for Frank Sinatra (!), med angivelig fire låter i storbandarrangementer. Mike Love, som alltid var en forkjemper for den nostalgiske Beach Boys-lyden, begynte å lure på om det endelig hadde klikket for Brian, mens Reprise «løste» konflikten ved å nekte å gi ut albumet. Resultatet ble at eldstebror Wilson igjen forsvant ned i det svarte hullet av rus og alkohol, et mørke han etter hvert delte med sine to brødre.

Bandet skyldte Reprise ett album til før kontrakten utløp. Love fikk det for seg at han måtte samle brødrene, hvis kreativitet han var helt avhengig av, på et «sunnere» sted før arbeidet med et nytt album. Han fikk bygget et studio ved Maharishi International University i Fairfield, Iowa. Carl og Dennis mente ideen var håpløs og var stort sett fraværende under innspillingene, bortsett fra korte besøk for å legge på vokal på én låt hver. Brian var derimot tilsynelatende til stede. Han komponerte de fleste sangene og sang på fire av dem. Ifølge sin selvbiografi husker han imidlertid ingenting av innspillingen. Det var kanskje like greit, for The M.I.U. Album ble en mager affære.

Med Wilson-brødrene delvis fysisk og delvis mentalt fraværende tok Al Jardine og Mike Love styringen. Jardine produserte sammen med Ron Altbach, hvis fremste meritt var rollen som vokalist i King Harvest, mest kjent for slageren Dancing in the Moonlight. Det var et godt stykke ned fra Brian Wilson, for å si det forsiktig. Resultatet ble et forunderlig hult album, preget av enkle arrangementer og en smakløs, polert produksjon. Det var The Beach Boys’ svakeste utgivelse på mange år, kanskje noensinne. Flere av sangene var blant de svakeste de hadde gitt ut: flate, sentimentale og easy listening-aktige spor som Kona Coast, Sweet Sunday Kinda Love, Belles of Paris og den avsluttende, sippete balladen Winds of Change (nei, ikke den fra Scorpions) fortjente ikke plass på et Beach Boys-album. Hey Little Tomboy hadde riktignok en trivelig melodi, men ble ødelagt av en oppsiktsvekkende lite politisk korrekt tekst, der en middelaldrende mann ønsker å forvandle en guttejente til en «babe». Det var rett og slett pinlig.

Versjonen av The Del-Vikings’ gamle hit Come Go with Me var en sang Beach Boys kunne fremført i søvne, men resultatet ble ødelagt av et saksofonarrangement Thorleifs verdig. Dersom det stemmer at jazzlegenden Charles Lloyd medvirket her, må det ha vært et karrierens absolutte bunnpunkt for den glimrende musikeren. De klarte seg noe bedre på Buddy Hollys Peggy Sue, men heller ikke her ble det mer enn en nostalgisk gjennomgang.

Albumets beholdning var She’s Got Rhythm, Wontcha Come Out Tonight og My Diane. She’s Got Rhythm åpnet platen på flott vis; en frisk og livlig låt med Brian i front og en overraskende brukbar falsett fra hans skadde stemmebånd. Wontcha Come Out Tonight var riktignok polert og nostalgisk, men hadde en fin Mike Love-vokal og en herlig melodi signert Brian Wilson. My Diane, Brians klagesang over en tapt kjærlighet han opplevde med sin kones søster (himmel!), passet Dennis perfekt og kunne uten videre ha funnet sin plass på Pacific Ocean Blue, med sin sveipende balladestil.

Rating: 4/10