The Black Keys – Let’s Rock (Easy Eye Sound/Nonesuch cd, 2019)

1) Shine a Little Light; 2) Eagle Birds; 3) Lo/Hi; 4) Walk Across the Water; 5) Tell Me Lies; 6) Every Little Thing; 7) Get Yourself Together; 8) Sit Around and Miss You; 9) Go; 10) Breaking Down;11) Under the Gun; 12) Fire Walk with Me

Til tross for fem års radiotaushet hadde ikke publikum glemt The Black Keys. «Comebacket» Let’s Rock oppnådde solide listeplasseringer. I USA, Storbritannia, Australia, Canada, Frankrike – og Norge – ble det topp-10-plasseringer. Det var da også en lett gjenkjennelig duo som vendte tilbake. Ingen revolusjon hadde funnet sted i The Black Keys’ musikalske univers. Let’s Rock lød som forventet, særlig etter at tittelen ble kjent og man satt med omslaget i hendene. Forsiden viste en elektrisk stol omgitt av rosa gnistregn, mens baksiden portretterte Auerbach og Carney i «full flight» i den samme elektriske atmosfæren.

Auerbach sa at mange misforstod tittelen. Duoen så ikke på seg selv som rockegutter og mislikte hele rockesirkuset. Tittelen var hentet fra Edmund Zagorskis siste ord før han ble henrettet i den elektriske stolen i Tennessee i 2018. At Auerbach tok avstand fra rock & roll-klisjeer hindret likevel ikke duoen i å fråtse i rockhistorien som inspirasjonskilde, så en viss tvetydighet må det være lov å lese inn i tittelen. De fremsto nå som de middelaldrende herrene de faktisk var, med kort, velstelt hår – et godt stykke fra de rampete karene fra for eksempel Attack & Release. Samtidig representerte platen en tilbakevending til de tidlige platenes bluesrock, om enn mer velprodusert i 2019 enn den gang.

Duoen utviklet som vanlig låtene i fellesskap i studio. Denne gangen sto de bak alle 12 spor selv, og evnen til å skrive sterke melodilinjer og fengende refrenger var fortsatt intakt. Denne gangen var Danger Mouse ute av bildet. Duoen gjorde alt selv, kun med hjelp fra koristene Leisa Hans og Ashley Wilcoxson samt teknisk personell. Tchad Blake sto for miksen, men dette var i all hovedsak Auerbach og Carneys eget produkt.

Let’s Rock låt uanstrengt og naturlig, som om de etter den lange pausen tappet inn i den samme kreative åren som tidligere, men med en viss fornyet kraft. De passet også på å ikke utfordre lytterens tålmodighet: ingen av låtene passerte fire minutter, og hele herligheten var over på 38. Det var en rendyrket rock & roll-plate og en naturlig fortsettelse av det duoen hadde arbeidet med tidligere. Den melankolske soulpopen fra Turn Blue var forlatt, til fordel for El Caminos popflørt og Attack & Release’ klassiske rockeinspirasjon. Med en så velkjent formel og det faktum at duoen nå var fremme ved album nummer ni, var det likevel vanskelig å mobilisere den helt store entusiasmen. Resultatet ble nok et Black Keys-album. Det betydde ikke at det var svakt. Med litt tålmodighet og positiv nysgjerrighet var det lett å finne mye å glede seg over. Førstesingelen Lo/Hi var ingen sensasjon og dempet forventningene, men oppfølgeren Eagle Birds var en stomper av god klasse. Åpningssporet Shine a Little Light hadde et stilig gospeldrag i både tone og tekst, mens Walk Across The Water var en ballade med klare spor av syttitallets klassiske rock.

Get Yourself Together gynget tungt med sensuelle korarrangementer og slepende slidegitar. Sit Around and Miss You kunne fått plass på Auerbachs nostalgiske soloalbum Waiting on a Song, og med kvaliteten på den platen i mente var det en klar anbefaling. Samtidig inneholdt albumet flere spor som tilføyde lite til The Black Keys-kanonen, der duoen først og fremst gjentok seg selv uten å løfte materialet til mer enn vel utførte sjangerøvelser. Let’s Rock var likevel et album fansen bør bruke tid på. Nyankomne i Auerbach og Carneys univers kan med fordel begynne et annet sted, for eksempel med El Camino.

Rating: 7/10