Fantômas – Delìrium Còrdia (Ipecac cd, 2004)

1) Delìrivm Còrdia

«Fantômas» var lydsporet til en imaginær tegneserie, og The Director’s Cut besto for det meste av metalliske nytolkninger av musikk fra skrekk- og spenningsfilmer. Disse konseptene ble likevel småtterier sammenlignet med tematikken Patton og de andre tok for seg denne gangen. Delìrium Còrdia var ment som lydsporet til kirurgiske inngrep på menneskekroppen – uten bedøvelse. Bak det helsvarte omslaget skjulte det seg bilder av nettopp slike inngrep. Musikken fungerte med andre ord som lyd til det ultimate marerittet, muligens Pattons egne.

Patton komponerte musikken og produserte platen. Han var lite til stede som vokalist. Stemmen dukket opp sporadisk, men hans nærvær merkes først og fremst gjennom albumets atmosfære; en stramt avantgardistisk stemning som likevel rommet spor av Faith No More, Mr. Bungle, tidligere Fantômas-utgivelser og Pattons soloprosjekter.

Delìrium Còrdia besto av ett sammenhengende stykke på 74 minutter, der enhver form for tradisjonell rockemusikk var fraværende. Musikken var bygget opp av fragmenter fra kor og chants, sludge metal, world music, easy listening og postrock, tilsatt musique concrète. Albumet var i kontinuerlig bevegelse, med en filmatisk fremdrift, og hvilte sjelden lenge på ett tema. Det fantes en ubestridelig nerve her, en nerve som holdt seg flytende gjennom de første snaut 50 minuttene, før det hele gled over i murrende, knirkende støy, sannsynligvis frembrakt ved at en stift sto og sluret i det som på godt norsk kalles runout-grooven.

Patton lyktes i å kombinere filmatiske øyeblikk, sødmefulle drypp av pseudo-gotikk og absurd avantgardisme i form av stemmer, støy, feltopptak (det blåste!) og sludgemetalliske skumlerier. Dette skapte riktignok ikke kontinuitet i tradisjonell forstand, men fremkalte en atmosfære av genuin uhygge og en musikalsk parallell til William Burroughs’ klipp-og-lim-metodikk. Følelsen av å befinne seg i et absurd teater på et gammelt sykehus, med én dør inn og ingen ut, omgitt av egne og andres demoner, var intenst ubehagelig, og samtidig forunderlig tiltrekkende. Delìrium Còrdia egnet seg utelukkende for nærlytting. Nyansene åpenbarte seg først når man lyttet konsentrert, på høyt volum og helst med hodetelefoner.

Patton tillot seg denne gangen å være hensynsløst ambisiøs og pompøst egenrådig. Det hadde sine sider. På den ene siden skapte han og de tre andre et originalt og til tider rystende verk. På den andre siden kunne det hatt godt av klarere linjer og strammere regi. Albumet hadde tjent på en tydeligere dramaturgisk utvikling, som bidro klarere til å ta lytteren fra tema til tema. Slik resultatet forelå, overlevde de ulike fragmentene mer på egne kvaliteter enn som deler av en helhet. Delìrium Còrdia var også for lang. De siste 20 minuttene med knitrende stillstand beveget seg for lite til å engasjere på samme måte som de første 50 og bidro med sitt insisterende ingenting til å svekke helhetsinntrykket. Den to sekunder lange sjokkeffekten til slutt veide ikke opp.

Vanskelig, fragmentarisk og for langt – ja. Men ville jeg vært Delìrium Còrdia foruten? Ikke tale om.

Rating: 7/10