The Botanist – «III: Doom in Bloom (Total Rust 2cd, 2012)

CD 1 – III: Doom In Bloom: Quoth Azalea, the Demon (Rhododendoom II); 2) Deathcap; 3) Ganoderma Lucidum; 4) Vriesea; 5) Ocimum Sanctum; 6) Amanita Virosa; 7) Panax

CD 2 – Allies: 1) Matrushka – The Ejaculate on the Petals of the Femme Orchid, Part 1; 2)

Cult of Linnaeus – The War of All Against All; 3) Ophidian Forest – Cordyceps; 4) Arborist – Total Entarchy; 5) Lotus Thief – Nymphaea Carulea; 6) Bestiary [NLD] – It Lives Again; 7) Matrushka – The Ejaculate on the Petals of the Femme Orchid, Part 2

Også utgivelse nummer to fra Robert Martinelli, aka Otrebor, bød på en solid dose musikk fordelt på to cd-er. I motsetning til forrige gang hadde han denne gangen fått hjelp av venner og bekjente: den ene cd-en, Allies, bestod av bidrag fra andre artister som, med utgangspunkt i trommespor fra innspillingene av Doom In Bloom, skapte nye komposisjoner. Det hører med at Otrebor selv var involvert i fem av de seks konstellasjonene, men uansett var dette en original vri. Låtene på Allies lå nærmere tradisjonell black metal enn The Botanists singulære dulcimer-utblåsninger, uten at verken Matrüshka, Bestiary eller de øvrige bidragene befant seg i nærheten av noe konvensjonelt uttrykk; også disse opererte langt ute på avantmetalens vidder. Allies fungerte som en interessant motpol til Doom in Bloom og samtidig som en introduksjon til flere navn i metalundergrunnens dypeste lag.

Allies til tross, det var Doom in Bloom som var hovedretten. Otrebor opererte fortsatt alene under navnet The Botanist, men hadde skiftet plateselskap siden sist. Denne gangen var det israelske Total Rust som stod bak utgivelsen. Det Jerusalem-baserte selskapet ga ut plater med navn som Funeralium, Lurk og Hyadningar, artister som utgjorde et passende selskap for The Botanist.

Uttrykket hadde endret seg siden sist og tittelen røpet retningen. Doom in Bloom inneholdt syv langsomt bevegende beist av noen låter, med en samlet spilletid på 68 minutter. Det 13 minutter lange åpningssporet «Quoth Azalea, The Demon (Rhododendoom II)» satte tonen. Det ble raskt klart at Otrebor hadde funnet sin egen lille nisje i den enorme doom-verdenen. Med kun stemme, trommer, cymbaler og dulcimer skapte han et uttrykk som var uvanlig luftig til doom å være. Her fantes ingen nedstemte gitarvegger som presset luften ut av lydbildet. Tvert imot sørget produksjon og arrangementer for rikelig rom, noe som gjorde den dystre og seige musikken forbløffende vakker og overraskende tilgjengelig. Dulcimeren passet enda bedre i denne stilen enn i den hissige, korthugde og tempotunge metalen som preget debuten. Her fikk stålstrengene synge og dirre i åpent lende, noe som forsterket følelsen av uro og undring som dominerte platen.

Doom in Bloom handlet ikke om fremdrift; snarere beveget musikken seg i tunge sirkler, med cymbaler og stålstrenger som virret rundt fremragende trommespill. Om ikke Otrebor var «The master Of Time And Space» — den tittelen tilhører som kjent Sunny Murray — var han flink til å holde igjen når det tjente musikken, og til å slippe løs kraften i korte, kontrollerte utladninger når det var på sin plass. Musikken reiste seg og brølte før den igjen sank tilbake i sin seige tyngde. Musikken inneholdt også spor av postrock, med de samme stillestående panorama man fant hos sjangerens beste utøvere, tenk Mogwai og Explosions In The Sky. Tekstene kretset rundt de samme temaene som tidligere: planter, soppliv og naturens kretsløp, fremstilt med en singulær blanding av mystisisme og vitenskap. Otrebors vokal bidro sterkt til den dypt melankolske stemningen. Han knurret, hvisket og breket om hverandre, slik at tankene uvilkårlig gikk til Tom Waits: What’s He Building In There?

Rating: 8/10