Tomahawk – Anonymous (Ipecac cd, 2007)

1) War Song; 2) Mescal Rite 1; 3) Ghost Dance; 4) Red Fox; 5) Cradle Song; 6) Antelope Ceremony; 7) Song of Victory; 8) Omaha Dance; 9) Sun Dance; 10) Mescal Rite 2; 11) Totem; 12) Crow Dance; 13) Long, Long Weary Day

I det første tiåret av 2000-tallet delte Mike Patton tiden sin mellom filmmusikk, diverse samarbeid, blant annet med norske Kaada, og bandene Fantômas og Tomahawk. Fantômas fungerte som utløp for konseptuelle ideer, mens Tomahawk på sine to første album konsentrerte seg om moderne rock, et sted mellom støyrock, alternativ metal og indierock. Det endret seg imidlertid med bandet tredje album, som innebar en markant venstresving. Denne gangen var det (for en gangs skyld) ikke Patton selv som kom opp med konseptet. Denne gangen satt gitarist Duane Denison i førersetet.

Denison fikk ideen om å kombinere gamle opptak av urbefolkningen i Nord-Amerika med moderne rock, etter å ha turnert i reservater sammen med Hank Williams IIIs barnebarn. Der ble han skuffet over hvor alminnelig og pregløs den lokale musikken var. Mye bestod av variasjoner over traust country- og sørstatsrock. Samtidig skal det understrekes at det naturligvis finnes sterke tradisjonsbaserte uttrykk og verdifull musikk fra reservatene, noe flere samlinger med urfolksartister har bekreftet.

Denison tok utgangspunkt i komposisjoner av urfolk, som han fikk transkribert. De opprinnelige stykkene var ofte bygget på én eller noen få melodilinjer, gjerne fremført av ett instrument akkompagnert av klapping. Denison, Patton og trommeslager John Stanier tok seg betydelige friheter med materialet og utvidet lydbildet med perkusjon, gitarer og bass. Bassist Kevin Rutmanis hadde forlatt bandet før innspillingen av Anonymous, noe som førte til at Patton og Denison delte på bassarbeidet.

Denison hadde blitt overrasket over at musikken han hørte ikke var mørkere eller mer stemningsmettet. Om dette skyldtes en vestlig forventning formet av populærkulturelle fremstillinger av urfolk, eller en faktisk utvanning av lokale tradisjoner, er vanskelig å si. Uansett var Tomahawks bruk av materialet respektfull. Bandet fusjonerte ulike musikalske tradisjoner uten å tråkke feil, noe som langt fra alltid er tilfelle innen moderne verdensmusikk, der forsøk på å gjøre uttrykk mer tilgjengelige ofte fører til forflatning og tap av særpreg.

De tretten sporene på Anonymous, tittelen viser til at opphavspersonene bak de opprinnelige komposisjonene var ukjente, hvilte stort sett på tunge rytmiske fundament. Repetitive, tribale rytmer ble kombinert med rockens virkemidler i form av bass og hakkende elektriske gitarer, mens Patton stort sett nøyde seg med å chante tekster på urfolksspråk. Vellykkede Mescal Rite 1 og Ghost Dance var gode eksempler: stemningsfulle, klamme og med en truende atmosfære. Her oppnådde Denison målet om å skape mørk og urovekkende musikk uten å vise manglende respekt for kildematerialet.

Gjennom mesteparten av spilletiden på 40 minutter balanserte Tomahawk sitt eget uttrykk og det underliggende materialet på nennsomt vis. Det gjorde at også lyttere som først og fremst kjente bandet fra støyrockuttrykket, hadde ting å hente. Samtidig var trioen kanskje vel tilbakeholden og respektfull og resultatet kunne blitt enda bedre om de hadde vært en anelse mindre ærbødige. Enkelte partier fremsto tamme og forutsigbare, som om bandet bevisst spilte opp til publikums forventninger til denne typen kulturell krysspollinering. Det var likevel befriende å høre Patton holde seg unna de mest hysteriske vokale utblåsningene og i stedet bidra til den stramme, rituelle helheten.

Rating: 7/10