Ray Davies and the Crouch End Festival Chorus – The Kinks Choral Collection (Decca cd, 2009)

1) Days; 2) Waterloo Sunset; 3) You Really Got Me; 4) Victoria; 5) See My Friends; 6) Celluloid Heroes; 7) Shangri-La; 8) Working Man’s Café; 9) Village Green; 10) Picture Book; 11) Big Sky; 12) Do You Remember Walter?; 13) Johnny Thunder; 14) The Village Green Preservation Society; 15) All Day and All of the Night

Etter to album med nye sanger i løpet av kort tid gikk det ti år før Ray Davies igjen var tilbake med nytt stoff. Først i 2017 og 2018 kom dobbeltutgivelsen Americana og Our Country: Americana Act II. Han forsvant likevel ikke fra fansens bevissthet i mellomtiden. Tomrommet ble fylt med to prosjekter som tok utgangspunkt i tidligere klassikere. See My Friends (2010) bestod av duetter med en rekke kjente artister – fra Bruce Springsteen og Lucinda Williams til Jon Bon Jovi og Metallica. Før denvar det imidlertid tid for – hold dere fast – Ray Davies med stort kor.

Og det var ikke hvem som helst han samarbeidet med på The Kinks Choral Collection. Som så ofte når Davies først fikk los på et prosjekt eller konsept (for ikke å snakke om rockeoperaer), gikk han ambisiøst til verks. Han fikk med seg Crouch End Festival Chorus (CEFC), et stort og høyt ansett symfonisk kor fra London, med 65 sangere. Koret arbeidet med alt fra klassisk repertoar og samtidsmusikk til film-, TV- og popproduksjoner.

Davies hadde samarbeidet med CEFC under den elektriske delen av The Proms i 2007, noe som t ga mersmak. I 2009 spilte de inn 15 av hans mest kjente sanger. Akkompagnert av et tradisjonelt rockeband sang Davies med sin fortsatt lett gjenkjennelige, men smått alderspregede stemme, mens det store koret la på et massivt vokalt bakteppe. Utvalget konsentrerte seg om perioden da The Kinks var et utpreget britisk band, før fokus i siste halvdel av 1970-årene dreide mot USA, med Davies bosatt i New York og senere New Orleans. Flere av bandets mest kjente singler var med, blant annet Waterloo Sunset, You Really Got Me og Victoria, og The Village Green Preservation Society fra 1968 var representert med hele seks spor.

Mellom 1965 og 1971 skrev Davies mange nostalgiske og vakre sanger om et England han opplevde som tapt. Hans tilbakeskuende tekster og melodiske teft, som vel bare Paul McCartney kunne matche, ble formidlet med hans karakteristiske stemme tonasjon. The Kinks musikk fra  disse årene er noe av den mest varige og elskede musikken i populærkulturen. Tanken på å høre sangene fremført med stort kor var fremmed, og med blandede erfaringer fra tidligere møter mellom rockeband og symfoniorkestre (ja, jeg tenker på både Deep Purple og Metallica) var forventningene moderate.

Resultatet ble blandet. I rocklåtene, som You Really Got Me, Victoria, Picture Book og All Day and All of the Night, ble resultatet nærmest komisk. Koret tok delvis over rollen til gitarriffene, med pussig resultat. Sangene mistet futt og energi og ble hengende og dingle retningsløst i musikalsk ingenmannsland. På balladene fungerte samarbeidet mye bedre. Days, en av Davies’ aller største bedrifter, fikk en mektig, tør jeg si katedralaktig, stemning. De lyktes også godt med Working Man’s Café, Village Green, Big Sky, Do You Remember Walter og The Village Green Preservation Society, der koret kom til sin rett uten å tippe over i det utrerte.vLikevel ble heller ikke disse versjonene mer enn et supplement til originalene. Det er kanskje ikke så rart: The Kinks er blant mine definitive favoritter, og flere av disse sangene sitter i DNA-et.

Rating: 6/10