The Beach Boys – Beach Boys (CBS cd, 1985)

1) Getcha Back; 2) It’s Gettin’ Late; 3) Crack At Your Love; 4) Maybe I Don’t Know; 5) She Believes In Love Again; 6) California Calling; 7) Passing Friend; 8) I’m So Lonely; 9) Where I Belong; 10) I Do Love You; 11) It’s Just A Matter Of Time

Slutten av syttitallet var ingen god periode for The Beach Boys, og første halvdel av åttitallet ble om mulig enda verre. Det mest dramatiske var naturligvis at Dennis Wilson mistet livet i en drukningsulykke i desember 1983, 39 år gammel. På det tidspunktet var han tungt alkoholisert og lite involvert i bandet. Forholdet mellom Dennis og fetteren Mike Love var så dårlig at det ble utstedt gjensidige besøksforbud mellom de to kamphanene.

I mer enn et år nektet Carl Wilson å turnere med bandet, frustrert over Loves insistering på at de skulle konsentrere seg om gamle hits og dermed ende opp som et rent nostalgiorkester. Han kom tilbake i mai 1982 etter å ha brukt tid på en solokarriere som ikke tok av. På dette tidspunktet hadde den omstridte psykologen Eugene Landy kommet inn i Brian Wilsons liv igjen. Landy tok etter hvert full kontroll over geniets hverdag – hva han spiste, hva han gjorde og hvem han omgikk. Konsekvensen var at Brian hadde minimal kontakt med resten av The Beach Boys.

Det gikk mer enn fem år mellom Keepin’ The Summer Alive og «Beach Boys», som kom ut sommeren 1985. I mellomtiden ble fansen holdt varme med flere samleplater og plater med tidligere uutgitt materiale. I et forsøk på å bli mer relevante og oppdatere seg til åttitallet engasjerte bandet den britiske produsenten Steve Levine, som hadde hatt stor suksess med Culture Club. Han moderniserte de gamle traverne, og ga dem en digital «åttitallslyd». Synthesizere, digitale trommer og keyboards var overalt, dandert rundt det som var igjen av guttenes vokalharmonier.

Og det siste var det ikke så ille stilt med. De kunne fortsatt synge, og Brian hadde faktisk fått litt orden på stemmebåndene igjen, selv om han ikke var all verden til stede på platen. Han komponerte to sanger alene og en sammen med Al Jardine. Han sang også på alle tre, sammen med henholdsvis Love, Jardine og broren Carl. Og det var som vanlig mest interessant å høre hva Brian hadde å bidra med. Crack At Your Love var en moderne poplåt, langt unna hans beste, men passabel og med et lite hint av hans iboende storhet. Han la som vanlig ikke noe imellom i sin naivistiske åpenhet, noe som ble smertefullt i den gammelmodige I’m So Lonely. Også It’s Just A Matter of Time lente seg tungt på femtitallspopen. På den japanske CD-utgaven dukket bonussporet Male Ego opp. Den hadde definitivt fortjent en plass på selve albumet. Den eneste virkelige blemmen fra Brians hånd var California Calling, skrevet sammen med Jardine, en låt så skamløst nostalgisk at det ble parodisk. Men albumet viste i det minste at det fortsatt var liv i geniet, og noen år frem i tid ventet et godt soloalbum.

Ellers var det godt med kjente navn på gjestelisten. Ringo Starr, Stevie Wonder, Gary Moore (!) og medlemmer av Culture Club dukket opp, uten at nivået nødvendigvis ble høyere av den grunn. Stevie Wonder skrev og spilte på I Do Love You, som ble sunget av Carl Wilson og Al Jardine. Den bekreftet egentlig bare at Wonder på dette tidspunktet hadde rotet seg inn i en blindgate med kjedelig husmorpop. I Do Love You kunne like gjerne fått plass på dynga sammen med frykteligheter som I Just Called To Say I Love You. Boy George og Roy Hay skrev Passing Friend, en temmelig typisk Culture Club-låt. Den ble greit sunget av Carl, men var svært lett å glemme, ja den var nesten glemt før den var ferdig. Det samme gjaldt Bruce Johnstons sippete ballade She Believes in Love Again. Makan!

Det beste ved siden av Brians bidrag (minus ett) var det faktisk Mike Love som stod bak, sammen med den gamle bransjereven Terry Melcher. Getcha Back var også gjennomsyret av nostalgi, men den smakte i det minste av «ekte» Beach Boys. Den hadde en god melodi og ikke minst flotte harmonier. Den ble man rett og slett glad av.

Rating: 5,5/10