Marshall Crenshaw – Marshall Crenshaw (Warner Brothers LP, 1982)

1) There She Goes Again; 2) Someday, Someway; 3) Girls…;4) I’ll Do Anything; 5) Rockin’ Around in N.Y.C; 6) The Usual Thing; 7) She Can’t Dance; 8) Cynical Girl; 9) Mary Anne; 10) Soldier of Love (Lay Down Your Arms; 11) Not for Me; 12) Brand New Lover

Marshall Crenshaw ble født i Michigan i 1953, men vokste opp i nærheten av Berkeley i California. Han lærte seg å spille gitar i ung alder og gikk den tradisjonelle veien via garasjeband sammen med venner og klassekamerater. Før han fikk sin sjanse med rollen som John Lennon i musikalen Beatlemania, som han turnerte med fra 1978 til 1980.

Han debuterte på plate i 1981 med singelen Something’s Gonna Happen, på det lille selskapet Shake Records. Den vakte interesse fra større plateselskap. Crenshaw signerte for Warner Brothers og ga ut sitt selvtitulerte debutalbum i april 1982. Det ble starten på en platekarriere som aldri bød på den store kommersielle suksessen, men som inneholdt en lang rekke flotte poplåter.

Crenshaw hadde komponert mange av sangene på debuten mens han turnerte med Beatles-musikalen, og var raskt klar til å spille inn et album. Med seg i studio hadde han broren Robert (trommer, kor) og Chris Donato (bass, kor). Robert Gotherer produserte innspillingene, som foregikk i legendariske Record Plant i New York. Gotherer ble født i New York i 1940 og vokste opp mens rock & roll og moderne popmusikk ble skapt. På sekstitallet var han en av låtskriverne i hitmaskinen Brill Building, hvor hans største bragd var Hang On Sloopy, som The McCoys fikk en stor hit med. Han startet også Sire Records sammen med Seymour Stein. Sire ble et sentralt selskap innen punk- og new wave på slutten av syttitallet, med artister som Ramones, Talking Heads og andre. Gotherer markerte seg også som produsent og stod blant annet bak de første platene til Blondie og The Go-Go’s. Han var derfor et naturlig valg for Marshall Crenshaw, og kom inn etter at de første innspillingene, med Crenshaw selv som produsent, ikke helt fikk luft under vingene.

Gotherer ga musikken en oppdatert, men samtidig tidløs produksjon. Her var det ingen flaue plastikkelementer eller pinlige digitale utskeielser, bare lekre gitarer, bass og trommer, og kledelig kor fra rytmeseksjonen. At Crenshaw senere omtalte sin medprodusent som en mann som spiste mye pasta og stadig maste på teknikeren Thom Panunzio om å fortelle historier fra tiden da han jobbet med John Lennon, får så være. Resultatet var perfekt, selv om Crenshaw i ettertid mente det var litt for perfekt polert.

På omslaget fremstod Crenshaw som en oppdatert utgave av Buddy Holly, med kort hår og briller, sittende ved et diner-bord. Fargene var kledelig oppdatert til åttitallets pastelltoner. Omslaget fungerte som en perfekt introduksjon til musikken og artisten. Han var åpenbart inspirert av Hollys proto-poprock og ikke minst av The Beatles cirka 1963–1964. Samtidig hadde han blitt voksen mens band som The Raspberries og Big Star formet powerpop-sjangeren. Han sugde også til seg inspirasjon fra new waves mest melodisterke artister, som Blondie og Rockpile-gjengen, Nick Lowe inkludert. Alt dette mikset han sammen til moderne poprock som samtidig trakk røttene tydelig frem i lyset, ved hjelp av en formidabel samling sterke låter. Stemmen hans var en typisk hvit poprockstemme, i direkte nedstigning fra Holly, McCartney, Eric Carmen, Chris Bell og andre representanter for den beste popmusikken.

Selv om Crenshaw hadde tydelige inspirasjonskilder, var han først og fremst en formidabel låtskriver på egen kjøl. Han hadde evnen til å gjenskape den klassiske poprockens følelse av jubel og forelskelse, melankoli og tapt kjærlighet. Musikken hans var enormt livsbejaende, både nostalgisk og akutt til stede i øyeblikket. Han sang med en vennlig «hvit» stemme som stod vakkert til bass, trommer, gitarer og kor. Tekstene var typiske historier om tenåringslivet, som han klarte å gjøre troverdige selv om han nærmet seg 30 år. Melodiene kunne vært skrevet en gang mellom 1957 og 1964, men hørtes likevel forbløffende friske ut – nesten splitter nye. I 1982 hadde han knapt sin like innen dette feltet. Samtlige sanger hadde refrenger som satt i øret ved første lytt, samtidig som de rommet små øyeblikk av det magisk uforklarlige i stikk, mellomspill og tekstlinjer.

There She Goes Again slo an tonen umiddelbart. Lukten av sol og varm asfalt, med pene jenter akkurat utenfor rekkevidde for protagonisten, passet perfekt til jingle-jangle-gitarer og Holly-aktig rytmikk. Holly var enda tydeligere til stede i Someday, Someway, en låt som i et alternativt univers ville toppet hitlistene verden over i månedsvis, i stedet for å måtte nøye seg med en 36. plass i USA og 27. plass i Australia. Den eneste coverlåten, Arthur Alexanders Soldier of Love, var en formidabel sang, men skilte seg ikke spesielt ut her. På de aller fleste andre poprockalbum ville den vært et soleklart høydepunkt. I Girls… minnet Crenshaw om John Lennon rundt 1964, med et mer oppdatert gitarbitt. Mary Anne var powerpop i sin reneste form, kanskje selve sjangerens ur tekst. Har noen skrevet en kulere låt i denne stilen noen gang?

Rating: 9/10