Jefferson Airplaine – Takes Off (1966)

1) Blues from an Airplane; 2) Let Me In; 3) Bringing Me Down; 4) It’s No Secret; 5) Tobacco Road; 6) Come Up the Years; 7) Run Around; 8) Let’s Get Together; 9) Don’t Slip Away; 10) Chauffeur Blues; 11) And I Like It

«A Jet Age Sound»

Jefferson Airplane var en av de mest sentrale gruppene i USA fra midten av sekstitallet til et stykke ut på syttitallet. De var frontfigurer i bølgen av artister fra San Francisco som dominerte vestkysten under hippiebevegelsens storhetstid mellom 1966 og 1969, bevegelse som også fostret Grateful Dead, tidenes beste band, og andre sentrale navn som Quicksilver Messenger Service og Moby Grape. Jefferson Airplane var det første av disse bandene som spilte inn plate. Debuten ble ingen umiddelbar suksess, men allerede med album nummer to og noen epokegjørende singler oppnådde de stor suksess. Samtidig var de sentrale i utviklingen av psykedelia, hvor de ble en av sjangerens viktigste premissleverandører.

Spiren til Jefferson Airplane oppstod da den tidligere popsangeren, deretter folksangeren Marty Balin møtte gitaristen Paul Kantner, som også var en del av folkscenen på vestkysten. De fikk med seg sangerinnen Signe Anderson, en typisk «shouter» i den kvinnelige bluestradisjonen. Gitaristen Jorma Kaukonen, også han med bakgrunn i blues, og en bekjent av Kantner, ble raskt en del av bandet. De fire fikk etter hvert med seg bassist og trommeslager, men disse var kun innom en kort periode. Det var først høsten 1965 det løsnet, da Balin foreslo for den canadiske gitaristen Alexander «Skip» Spence at han kunne spille trommer i bandet. Da bassist Jack Casady, en bekjent av Kaukonen, også kom på plass, var besetningen som spilte inn debutalbumet komplett. Det var for øvrig Kaukonen som brakte med seg bandnavnet, etter at en musikerkollega en gang hadde foreslått – spøkefullt – at han burde kalle seg Blind Lemon Jefferson Airplane som bluesartist. 

Balin var en driftig type. Sammen med noen investorer åpnet han klubben Matrix, som ble et samlingspunkt for scenen i San Francisco, inkludert Jefferson Airplane. Oppmerksomheten rundt bandet førte til at flere plateselskaper ønsket å signere dem. De endte til slutt hos RCA og gikk i studio med produsent Tommy Oliver og tekniker Dave Hassinger.

Takes Off ble spilt inn over flere økter fra slutten av desember 1965 til slutten av mars 1966, på en enkel opptaker. Nesten all musikken ble spilt inn live i studio. Dette var fire måneder før The Beatles ga ut Revolver og The Byrds slapp 5th Dimension. Albumet ble riktignok ikke utgitt før i august, men var like fullt en del av rekken av epokegjørende utgivelser dette året. Selv om platen ikke nådde opp til Revolver, Blonde On Blonde, Face To Face, Freak Out! Aftermath, 5th Dimension eller East-West, var det et av de bedre debutalbumene fra sekstitallet.

Debuten inneholdt en original blanding av folkrock og proto-psykedelia, tydelig inspirert av The Byrds, men med egenart. Jefferson Airplane var en samling sterke personligheter, og flere av medlemmene satte tydelige spor i musikken. Marty Balin sang de fleste låtene, men både Signe Anderson og Paul Kantner bidro med både harmonier og solosang. Åtte av de elleve sporene var egenkomponerte, med Balin involvert i samtlige, ofte i samarbeid med Kantner, men også med Spence på to låter og Kaukonen på én.

Balin var en glimrende sanger, med en tenor som passet materialet godt. I tillegg til alle originalene gjorde de Chauffeur Blues, opprinnelig av Memphis Minnie, her fremført med stor innlevelse av Anderson. Tobacco Road, skrevet i 1960 og tolket av utallige artister, var også med. Dino Valente, som senere ble en del av Quicksilver Messenger Service, skrev den tidlige hippiehymnen Let’s Get Together under aliaset Chester Powers. Jefferson Airplane fikk mye ut av den; en herlig, naivistisk folkrocker med sterk melodi, der Balin, Kantner og Anderson delte på vokalen. Den ble senere en hit for The Youngbloods.

I tillegg til sterke vokalprestasjoner og flotte harmonier hadde bandet en uvanlig fremtredende bassist i Jack Casady, som gjorde langt mer enn å holde rytmen sammen med Spence. Sistnevnte hadde faktisk aldri spilt trommer før, noe som er smått utrolig når man hører spillet hans. Kaukonen var en glimrende gitarist, tydelig inspirert av Roger McGuinn, men allerede på debuten i ferd med å utforske mer atonale partier og særegne vendinger, der han tok opp i seg både rock, blues og country.

Jefferson Airplane hadde fortsatt et stykke å gå før de hadde utviklet en egen identitet, men det er viktig å huske at Takes Off ble spilt inn helt i starten av rockeksplosjonen som fulgte. Allerede her viste de evnen til å skape store øyeblikk. Balladen And I Like It hadde en intens tilstedeværelse. Let’s Get Together er nevnt, Bringing Me Down kombinerte garasjerock og tidlig psykedelia (hør Kaukonens gitar!), It’s No Secret hadde fortjent å bli en hit, og Come Up The Years var like vakker folkrock som McGuinn, Crosby og kompani kunne prestere.

Rating: 7,5/10

Jefferson Airplaine – Takes Off (RCA LP, 1966)

1) Blues from an Airplane; 2) Let Me In; 3) Bringing Me Down; 4) It’s No Secret; 5) Tobacco Road; 6) Come Up the Years; 7) Run Around; 8) Let’s Get Together; 9) Don’t Slip Away; 10) Chauffeur Blues; 11) And I Like It

«A Jet Age Sound»

Jefferson Airplane var en av de mest sentrale gruppene i USA fra midten av sekstitallet til et stykke ut på syttitallet. De var frontfigurer i bølgen av artister fra San Francisco som dominerte vestkysten under hippiebevegelsens storhetstid mellom 1966 og 1969, bevegelse som også fostret Grateful Dead, tidenes beste band, og andre sentrale navn som Quicksilver Messenger Service og Moby Grape. Jefferson Airplane var det første av disse bandene som spilte inn plate. Debuten ble ingen umiddelbar suksess, men allerede med album nummer to og noen epokegjørende singler oppnådde de stor suksess. Samtidig var de sentrale i utviklingen av psykedelia, hvor de ble en av sjangerens viktigste premissleverandører.

Spiren til Jefferson Airplane oppstod da den tidligere popsangeren, deretter folksangeren Marty Balin møtte gitaristen Paul Kantner, som også var en del av folkscenen på vestkysten. De fikk med seg sangerinnen Signe Anderson, en typisk «shouter» i den kvinnelige bluestradisjonen. Gitaristen Jorma Kaukonen, også han med bakgrunn i blues, og en bekjent av Kantner, ble raskt en del av bandet. De fire fikk etter hvert med seg bassist og trommeslager, men disse var kun innom en kort periode. Det var først høsten 1965 det løsnet, da Balin foreslo for den canadiske gitaristen Alexander «Skip» Spence at han kunne spille trommer i bandet. Da bassist Jack Casady, en bekjent av Kaukonen, også kom på plass, var besetningen som spilte inn debutalbumet komplett. Det var for øvrig Kaukonen som brakte med seg bandnavnet, etter at en musikerkollega en gang hadde foreslått – spøkefullt – at han burde kalle seg Blind Lemon Jefferson Airplane som bluesartist.

Balin var en driftig type. Sammen med noen investorer åpnet han klubben Matrix, som ble et samlingspunkt for scenen i San Francisco, inkludert Jefferson Airplane. Oppmerksomheten rundt bandet førte til at flere plateselskaper ønsket å signere dem. De endte til slutt hos RCA og gikk i studio med produsent Tommy Oliver og tekniker Dave Hassinger.

Takes Off ble spilt inn over flere økter fra slutten av desember 1965 til slutten av mars 1966, på en enkel opptaker. Nesten all musikken ble spilt inn live i studio. Dette var fire måneder før The Beatles ga ut Revolver og The Byrds slapp 5th Dimension. Albumet ble riktignok ikke utgitt før i august, men var like fullt en del av rekken av epokegjørende utgivelser dette året. Selv om platen ikke nådde opp til Revolver, Blonde On Blonde, Face To Face, Freak Out! Aftermath, 5th Dimension eller East-West, var det et av de bedre debutalbumene fra sekstitallet.

Debuten inneholdt en original blanding av folkrock og proto-psykedelia, tydelig inspirert av The Byrds, men med egenart. Jefferson Airplane var en samling sterke personligheter, og flere av medlemmene satte tydelige spor i musikken. Marty Balin sang de fleste låtene, men både Signe Anderson og Paul Kantner bidro med både harmonier og solosang. Åtte av de elleve sporene var egenkomponerte, med Balin involvert i samtlige, ofte i samarbeid med Kantner, men også med Spence på to låter og Kaukonen på én.

Balin var en glimrende sanger, med en tenor som passet materialet godt. I tillegg til alle originalene gjorde de Chauffeur Blues, opprinnelig av Memphis Minnie, her fremført med stor innlevelse av Anderson. Tobacco Road, skrevet i 1960 og tolket av utallige artister, var også med. Dino Valente, som senere ble en del av Quicksilver Messenger Service, skrev den tidlige hippiehymnen Let’s Get Together under aliaset Chester Powers. Jefferson Airplane fikk mye ut av den; en herlig, naivistisk folkrocker med sterk melodi, der Balin, Kantner og Anderson delte på vokalen. Den ble senere en hit for The Youngbloods.

I tillegg til sterke vokalprestasjoner og flotte harmonier hadde bandet en uvanlig fremtredende bassist i Jack Casady, som gjorde langt mer enn å holde rytmen sammen med Spence. Sistnevnte hadde faktisk aldri spilt trommer før, noe som er smått utrolig når man hører spillet hans. Kaukonen var en glimrende gitarist, tydelig inspirert av Roger McGuinn, men allerede på debuten i ferd med å utforske mer atonale partier og særegne vendinger, der han tok opp i seg både rock, blues og country.

Jefferson Airplane hadde fortsatt et stykke å gå før de hadde utviklet en egen identitet, men det er viktig å huske at Takes Off ble spilt inn helt i starten av rockeksplosjonen som fulgte. Allerede her viste de evnen til å skape store øyeblikk. Balladen And I Like It hadde en intens tilstedeværelse. Let’s Get Together er nevnt, Bringing Me Down kombinerte garasjerock og tidlig psykedelia (hør Kaukonens gitar!), It’s No Secret hadde fortjent å bli en hit, og Come Up The Years var like vakker folkrock som McGuinn, Crosby og kompani kunne prestere.

Rating: 7,5/10