Marshall Crenshaw – Downtown (Warner LP, 1985)

1) Little Wild One (No. 5); 2) Yvonne; 3) Blues Is King; 4) Terrifying Love; 5) Like a Vague Memory; 6) 7) The Distance Between; 8) (We’re Gonna) Shake Up Their Minds; 9) I’m Sorry (But So Is Brenda Lee); 10) Right Now; 11) Lesson Number One

Etter å ha gitt ut to plater i rask rekkefølge, tok Crenshaw seg bedre tid med album nummer tre. Downtown kom ut i 1985, etter en problematisk periode. Field Day ble ikke den suksessen han og Warner hadde håpet på, og Crenshaw var i tvil om han i det hele tatt ville få en videre karriere. Det løste seg som kjent. Han fortsatte å gi ut plater gjennom det neste tiåret, og selv om han aldri ble noen listetopper, levde han av musikken sin.

I perioden etter Field Day forsøkte Crenshaw å komme seg ut av kontrakten med Warner, men selskapet ville ikke gi slipp på ham. Selv etter at Downtown ikke nådde høyere enn 113. plass i USA, beholdt Warner troen. Han ble værende på selskapet gjennom hele åttitallet og ga ut i alt fem plater før han til slutt gikk videre.

Crenshaw ønsket seg T-Bone Burnett som produsent, og slik ble det. Burnett hadde gitt ut et soloalbum allerede i 1972 uten særlig oppmerksomhet, men ble kjent for et større publikum gjennom Bob Dylans Rolling Thunder-turné midt på syttitallet. Deretter var han med i trioen The Alpha Band, som ga ut tre album i løpet av andre halvdel av det tiåret. Han tok opp igjen solokarrieren i 1980 og leverte flere glimrende plater på åttitallet, før han etter hvert ble enda mer kjent som produsent, blant annet for duettalbumene til Robert Plant og Alison Krauss. Med Crenshaws ønske om en dreining mot et mer roots-preget uttrykk var han et godt valg.

Denne gangen var det flere musikere involvert enn på de to foregående platene, og det var ikke hvem som helst som bidro. Størrelser som Mitchell Froom, Tony Levin, Jerry Marotta og Burnett selv spilte på albumet, sammen med flere andre. Broren Robert Crenshaw var kun med på to låter.

Låtene var fortsatt skåret over samme lest som tidligere. Det betydde fengende poprock med forankring i seksti- og syttitallet, men denne gangen med en liten dreining mot country og andre roots-uttrykk. Downtown var, som mye av det Burnett hadde fingrene i, gjennomarbeidet og låt «dyrt» uten å være glattpolert, selv om musikken kunne tålt mer sting i gitarene. Til gjengjeld hadde albumet en svingende, småfunky groove som var ny for Crenshaw, og som løftet flere av låtene.

Materialet var samlet sett et lite hakk svakere enn på Marshall Crenshaw og Field Day. Det betydde ikke at han gikk på tomgang, men det var færre av de virkelig geniale vendingene og overraskende øyeblikkene. Det var heller ikke helt uventet, han opererte innenfor en relativt snever form, og fremstod denne gangen litt mer alminnelig. Likevel var det flere perler å finne, og det ble aldri kjedelig å lytte til Downtown, selv om den store jubelen uteble.

Av låter som fortjente en plass på en god gitarpop-mikstape, var det særlig verdt å trekke frem den spretne Yvonne, den lett bluespregede Blues Is King (produsert av Mitch Easter), countryfargede Like A Vague Memory og ikke minst herlige I’m Sorry (But So Is Brenda Lee), skrevet av Ben Vaughn, en annen dyktig popsmed.

Rating: 7/10