Cathedral – Forest Of Equilibrium (Earache cd, 1991)

1) Picture of Beauty & Innocence (Intro)/Commiserating the Celebration; 2) Ebony Tears; 3) Serpent Eve; 4) Soul Sacrifice; 5) A Funeral Request (Ethereal Architect); 6) Equilibrium; 7) Reaching Happiness, Touching Pain

Cathedral var et av de fremste britiske metalbandene på nitti- og totusentallet. Hele produksjonen deres, fra debuten i 1991 og frem til det siste studioalbumet i 2013, holdt høyt nivå. De evnet både å foredle grunnmuren i uttrykket sitt og sørge for tilstrekkelig fornyelse til at interessen ble holdt ved like hos fansen stort sett hele veien.

Cathedral var vokalist Lee Dorrians band, som hadde solid støtte gjennom store deler av karrieren fra gitarist Gary Jennings. Dorrian ble født i 1968 og fattet tidlig interesse for både musikk og politikk i den mer ekstreme enden av skalaen. Han drev sin egen fanzine, hvor han promoterte punk og metal, og var en ivrig konsertarrangør i hjembyen Coventry. I 1987 ble han vokalist i Napalm Death. Han bidro på albumene Scum (1987) og From Enslavement To Obliteration (1988) samt EP-en Mentally Murdered (1989) før han sluttet. Napalm Death fikk mye oppmerksomhet i denne perioden, ikke minst fra DJ-legenden John Peel, men også fra den mer nysgjerrige delen av musikkpressen. Med sin nyskapende grindcore var bandet banebrytende, og de står igjen som en av de viktigste pionerene innen ekstrem metal.

Etter at Dorrian forlot Napalm Death, beveget han seg i en annen musikalsk retning. Samme år startet han Cathedral sammen med gitarist Gary Jennings. Jennings hadde bakgrunn fra Acid Reign, hvor han hadde bidratt på en EP før han ble med Dorrian. Også gitarist Adam Lehan kom fra Acid Reign. De tre fikk med seg Carcass-roadie Mark Griffiths på bass og amerikaneren Mike Smail (tidligere Dream Death) på trommer. Denne besetningen spilte inn Cathedrals debutalbum Forest of Equilibrium sommeren 1991, utgitt på Earache Records i desember samme år. Ved å være på Earache fikk bandet mye interesse fra nysgjerrige hoder innen avantgarde- og ekstrem metal. De befant seg i selskap med artister som Morbid Angel, Carcass og Bolt Thrower, som alle med høy status.

Dorrians visjon var å bygge videre på doom-tradisjonen fra band som Black Sabbath, Witchfinder General og Pentagram, samt sjangerfornyere som Candlemass. På debuten var Cathedral ekstremt tunge, mørke og seige, i tråd med forbildene. Samtidig hadde de en illevarslende, psykedelisk undertone og et alvor som skilte dem fra de fleste andre. De kunne til tider minne om Autopsy, men var i langt større grad forankret i doom. De brukte nærmere en time på å arbeide seg gjennom de syv låtene, der Dorrian dominerte med brumlende, skjebnetung sang, mens Jennings og Lehan la et fundament av dype, ruglete riff.

Jennings, som skrev mesteparten av musikken, mens Dorrian sto for de nattsvarte tekstene, hadde også flere klassiske heavy metal-soloer på lur. Det brøt opp i det seige stuket. På åpnings- og avslutningssporene bidro Helen Acreman på fløyte, noe som forsterket den psykedeliske, undrende og utenomjordiske atmosfæren. Tidvis dukket også en viss «Reverend Wolski» opp på keyboard og bygget ytterligere opp under det skjebnetunge preget. Platen ga hele veien en følelse av at dette ikke kunne ende godt.

Cathedral fremstod som noe eget, selv om de opererte innenfor en tradisjon som i var relativt begrenset i virkemidler. Også omslagene bidro til særpreget og forsterket musikken, med David Patchetts surrealistiske kunstverk, fylt av morbide fantasifigurer.

I 1991 var Forest of Equilibrium noe av det tyngste og mest hypnotiske som noensinne var utgitt. Alt var mørkere og dypere enn hos forgjengerne; vokalen, gitarene, tempoet og den trykkende atmosfæren. Likevel klarte Cathedral å unngå at det ble ensformig eller kjedelig. I bunnen av det massive lydbildet lå det faktiske sanger, stikk og melodier, og de sørget for en viss variasjon i tempo og dynamikk underveis, som i den mer drivende og lett sjanglende Soul Sacrifice. Om den noe rudimentære, smått grå produksjonen bidro til helheten eller sto i veien for et enda bedre resultat kan diskuteres, men for meg var den med på å forsterke den hypnotiske og klaustrofobiske stemningen.

Rating: 8/10