Brian Wilson and Van Dyke Parks – Orange Crate Art (Warner cd, 1995)
1) Orange Crate Art; 2) Sail Away; 3) My Hobo Heart; 4) Wings of a Dove; 5) Palm Tree and Moon; 6) Summer in Monterey; 7) San Francisco; 8) Hold Back Time; 9) My Jeanine; 10) Movies Is Magic; 11) This Town Goes Down at Sunset; 12) Lullaby

Brian Wilson og Van Dyke Parks hadde en felles historie som strakte seg langt tilbake. De samarbeidet på det (foreløpig) havarerte Smile-prosjektet i 1966–67, og Parks hadde en finger med i spillet da The Beach Boys ble signert til Reprise Records på tampen av sekstitallet. Van Dyke Parks hadde bak seg en lang og innholdsrik karriere, både som soloartist, produsent, komponist, arrangør og som ansatt i Warner Bros. Han ga ut flere særegne soloplater opp gjennom årene, plater fulle av nostalgisk og samtidig kantete popmusikk, som solgte beskjedent. Han gjorde det langt bedre som komponist for film (han ledet blant annet Warners film- og bildeavdeling en periode) og ikke minst som samarbeidspartner for andre artister. Han produserte plater for blant andre Phil Ochs, Mighty Sparrow, Little Feat, Steve Young, Joanna Newsom og japanske Happy End og Haruomi Hosono. Listen over artister han bidro hos var nærmest uendelig, og inkluderte navn som U2, Frank Black, Ry Cooder, T-Bone Burnett og The Everly Brothers.

Da Parks i 1992 spurte Wilson om han ville synge sangene på albumet han planla, takket Wilson ja, til tross for at han befant seg i en av sine mørkere perioder, preget av rettssaker og den endelige «frigjøringen» fra psykologen Eugene Landy. De to brukte tre år, og etter sigende betydelige summer, på Orange Crate Art, som kom ut i oktober 1995. Brian Wilsons rolle var formelt begrenset til å synge Parks’ sanger, men det krevde ikke mye fantasi for å forstå at når to perfeksjonister av dette kaliberet jobbet sammen i studio, tok ting tid. Resultatet ble et typisk Parks-album, med tidløse sanger forankret i amerikansk musikk fra tiden før rock & roll, med enkelte drypp av nyere uttrykk. Låtene var utsøkt arrangert med Parks’ karakteristiske virkemidler. Trommer og bass lå i bunn, mens mandoliner, gitarer, steel drums, rikelig med strykere, munnspill og kor vevde seg rundt Wilsons sang.

Parks valgte sjelden den enkleste veien til målet, og låtene var langt unna moderne popmusikk i struktur og oppbygning, med uventede vendinger som likevel ikke gjorde musikken utilgjengelig. Arrangementene var også noe for seg selv, fulle av detaljer og finurlige grep som få andre kunne matche. Parks har ofte blitt kritisert for å være for «smart», med en intellektuell og distansert tilnærming som hindret musikken i å treffe følelsesmessig. Den kritikken fremstod som urettferdig i tilfellet Orange Crate Art, som snarere var en varm og ektefølt hyllest til California.

Albumets tematikk og uttrykk var hjemmebane for Wilson. Han delte Parks’ kjærlighet til hjemstaten, og sang med stort engasjement. Han leverte en veldig god vokalprestasjon, med en mer begrenset stemme enn i glansdagene, men likevel i bedre form enn på mange år, noe som også kom til uttrykk på på hans soloalbum I Just Wasn’t Made For These Times samme år. Han bidro til at sanger som tittelsporet, Sail Away, Summer In Monterey, San Francisco og Movies Is Magic ble, om ikke tenåringsfantasier til Gud, så i hvert fall varme og verdige hymner til California fra to middelaldrende menn.

Den britiske journalisten John Lewis beskrev Orange Crate Art som et møtepunkt mellom Donald Fagens The Nightfly, Martin Dennys exotica og Stephen Sondheims musikalverden. Det var en treffende beskrivelse, og man kunne også trekke linjer til George Gershwin, særlig i den avsluttende Lullaby. Lukket man øynene, var det lett å bli transportert tilbake til et tilsynelatende uskyldig California på femtitallet, før Ronald Reagan, før Elvis, før The Beatles, og før Vietnamkrigen og hippietidens brutale etterspill.

Rating: 8/10