Cathedral – The Ethereal Mirror (Columbia cd, 1993)

1) Violet Vortex (Intro); 2) Ride; 3) Enter the Worms; 4) Midnight Mountain; 5) Fountain of Innocence; 6) Grim Luxuria; 7) Jaded Entity; 8) Ashes You Leave; 9) Phantasmagoria; 10) Imprisoned in Flesh

Cathedral fulgte opp debutalbumet med EP-en Soul Sacrifice, som kom ut omtrent ett år etter førsteslippet, i oktober 1992. Den glimrende EP-en var en nødvendighet for alle som hadde sans for bandet. Tittelsporet var en raskere versjon av låten som også var å finne på debuten, mens de tre nye sporene viste et Cathedral på nye veier, med en viss økning av tempo og forsiktige bevegelser bort fra den aller tyngste doom metalen.

De store plateselskapene klødde seg grundig i hodet over uflidde band med møkkete riff som var i ferd med å vinne publikum i metal- og hardrocksegmentet. Det var naturligvis grunge og Seattle som var det heiteste, men også artister fra andre deler av USA og Storbritannia fikk økt oppmerksomhet. Selv flere death metal-band solgte godt, noe som ytterligere trigget jakten på det neste store i den farligste delen av rockemusikken. Ved siden av at Melvins fikk platekontrakt, mye takket være superfan Kurt Cobain, var Columbias signering av Cathedral noe av det snodigste som skjedde i denne perioden. Etter Soul Sacrifice skrev bandet kontrakt med et av verdens største plateselskaper, basert på Forest of Equilibrium, et album så tungt og kompromissløst som det var mulig å lage. Eventyret på Columbia ble, ikke overraskende, kortvarig, men de rakk å gi ut The Ethereal Mirror før de vendte tilbake til Earache i 1994.

Det var neppe påvirkning fra Columbia som førte til at The Ethereal Mirror hadde et annet uttrykk enn debuten. Selv om selskapet ifølge Dorrian forsøkte å selge Cathedral som det nye The Black Crowes eller noe i den retningen, var han ikke kjent for å la seg styre. Stilendringen fremstod heller som en naturlig utvikling. Det ekstremt tunge stuket på debuten lot seg vanskelig videreføre uten å ende i gjentakelser. På The Ethereal Mirror åpnet Cathedral opp for større innslag av tradisjonell heavy metal og hard rock. Resultatet var kortere låter, høyere tempo og et mer variert uttrykk.

Endringen innebar på ingen måte at Cathedral mistet egenart eller tyngde, snarere tvert imot. De var fortsatt blant de tyngste i klassen, men hadde nå fått en ny groove, selv om doom fortsatt spilte en viktig rolle i musikken deres. Med Gary Jennings og Adam Lehan hadde bandet to glimrende gitarister, som her fikk anledning til å strekke seg i flere retninger, fra klassiske gitarsoloer til massive riff og alt imellom. De to sto også bak store deler av musikken, sammen med Dorrian.

Dorrian hadde beveget seg bort fra den aller groveste brummingen. Han var fortsatt rå og snakkesyngende, men åpnet også opp for mer tradisjonell sang, noe som ga bandet større spennvidde. Tekstene var fortsatt små, mørke fortellinger med tydelige skrekkinnslag, nok til å trekke musikken ut i dystre landskap, men alltid med et lite lysglimt i bakgrunnen. The Ethereal Mirror var preget av overskudd og – tør man si det – godt humør. Etter den blytunge, atmosfæriske åpningen med Violet Vortex bar det rett ut i Ride, hvor Dorrian åpnet med et rungende «Oh well, hey!» over kontante hardrockriff som kunne gjort Tony Iommi stolt. Det gynget formidabelt, og det var umulig å ikke trekke på smilebåndet. Den Planet Caravan-aktige Midnight Mountain var like imponerende, med sin veksling mellom det innsmigrende og det brutale. Her ble saftige riff kombinert med en bass så tung at Geezer Butler neppe ville hatt noe å utsette, samtidig som Dorrian leverte en mer dempet vokal over akustiske gitarer.

Ride og Midnight Mountain var de klare høydepunktene, men resten av låtene lå ikke langt bak. The Ethereal Mirror markerte seg som en veldig sterk utgivelse i 1993, et år var rikt på klassikere innen den tyngre delen av rocken.

Rating: 8,5/10