Brian Wilson – I Just Wasn’t Made For This Times (MCA cd, 1994)

1) Meant for You; 2) This Whole World; 3) Caroline, No; 4) Let the Wind Blow; 5) Love and Mercy; 6) Do It Again; 7) The Warmth of the Sun; 8) Wonderful; 9) Still I Dream of It; 10) Melt Away; 11) Til I Die

Det gikk syv år før Brian Wilson fulgte opp solodebuten med et nytt album, og da det først kom mer musikk, var det i form av nyinnspillinger av gamle låter, som lydspor til Don Was’ film om Wilson, I Just Wasn’t Made For These Times.

Wilson hadde ikke ligget på latsiden i de syv årene som hadde gått siden siste slipp. Han hadde spilt inn albumet Sweet Insanity (1990), som aldri ble offisielt utgitt, selv om flere av låtene senere dukket opp på andre utgivelser. Han spilte også inn mye musikk sammen med Andy Paley, sanger som var ment for The Beach Boys. Han var også involvert i flere rettssaker. Mike Loves søksmål i forbindelse med Wilsons selvbiografi er nevnt, men han var ikke alene. Både Carl og moren til Wilson-brødrene saksøkte Brian. I tillegg anla han selv sak om rettighetene til sine gamle sanger, som han mente han hadde solgt på sviktende grunnlag mange år tidligere. Dessuten kvittet han seg med psykologen Landy, med tilhørende besøksforbud.

Don Was’ film hadde premiere i januar 1995. Den inneholdt intervjuer med Brian selv, moren, barn og broren Carl, samt mange musikere, blant andre Hal Blaine, John Cale, David Crosby, Thurston Moore, Graham Nash, Van Dyke Parks, Tom Petty og Linda Ronstadt. Was la vekt på å få frem Wilsons udiskutable geni, men det var også plass til åpenhjertige beskrivelser av hans opp- og nedturer, ikke minst som følge av et voldsomt rusmisbruk og en ustabil psyke. Filmen var krydret med nydelige opptak av Wilson bak pianoet, der han sang nedstrippede versjoner av noen av sine mange klassikere, akkompagnert av strøkne musikere og korister. Det var godt å høre at stemmen hans igjen hadde utviklet seg i positiv retning, og selv om det fortsatt var et stykke opp til storhetstiden på sekstitallet, var det ingen tvil om hvem som satt bak mikrofonen.

Don Was hadde tatt med seg sine venner fra Was (Not Was), de svarte sangerne Sir Harry Bowens og Sweet Pea Atkinson, som sammen med andre la smakfulle harmonier på låtene. Lydbildet var veldig annerledes enn på den «digitale» «Brian Wilson» fra 1988. Det nøt nyinnspillingene av Love & Mercy og Melt Away godt av; de fungerte enda bedre i mer organiske og nedstrippede versjoner. Bandet bestod av Mark Goldenberg, James Hutch Hutchinson, Jim Keltner, Dave McMurray, Benmont Tench og Waddy Wachtel, en gjeng som visste både hva de skulle spille og hva de ikke skulle spille. I tillegg til ti kjente og kjære sanger var det tatt med en demo fra 1976 av den sterke balladen Still I Dream Of It, en sang Mike Love utrolig nok nektet å bruke i The Beach Boys.

Det var kanskje ikke noe nyskapende eller essensielt ved å høre Wilson spille inn sine gamle sanger på nytt, men det var like fullt herlig lytting, og ikke minst en påminnelse om hvor slitesterke og varige melodiene hans var. Han hadde rett og slett ikke sin like i amerikansk popmusikk. Den eneste som kunne måle seg, måtte man til Liverpool for å finne, og det var selvsagt Paul McCartney.

Rating: 7/10