Eat Skull – III (Woodsist LP, 2013)

1) Space Academy; 2) Dead Horses; 3) How Do You Know When to Say Goodnite?; 4) Your Hate; 5) Stupid Moon, 6) Twin Sikk Moons; 7) They Burned You; 8) Summer Inside; 9) Amnesty Box; 10) Catch Em Before They Vanish

Da vi skrev 2013, hadde «shitgaze-bølgen» mer eller mindre fislet ut, og artistene innen den tidligere så hippe sjangeren hadde enten tatt til seg resten av undergrunnens fascinasjon for sekstitallspop og garasjerock, eller rett og slett forsvunnet ut av bildet. Eat Skull hadde ett album til i seg før det var over for Portland-gjengen, selv om gruppen aldri formelt meldte at de var oppløst.

Etter to album på Siltbreeze var det Woodsist som ga ut deres tredje album. Woodsist ble etablert i 2006 og hadde en relativt aktiv utgivelsesrekke de påfølgende syv årene. Selskapet ga ut plater med en lrekke flinke artister i denne perioden, som Blues Control, Sic Alps, Robedoor, Pink Reason, Vivian Girls, Woods og Real Estate, for å nevne noen. Woodsist passet Eat Skull som hånd i hanske, spesielt etter at de tonet ned den ekstreme støybruken i forbindelse med innspillingen av III. Denne gangen var så godt som alle punk- og støyelementer forlatt til fordel for orkestrert pop. Uttrykket var fortsatt forankret i lo-fi, men lydbildet var langt mer imøtekommende. Nå var det plass til stemningsfulle, nesten ambiente partier, akustiske gitarer og piano. Rob Enbom sang med en lengtende, smått skjelvende røst over et skummende, slørete lydbilde, som ikke klarte å skjule kjærligheten for klassisk orkesterpop à la Scott Walker og singer-songwritere som Neil Young.

Det var også en viss postpunk-innflytelse å spore, kanskje særlig fra The Cure, i Summer Inside, den flotte poplåten Amnesty Box og den klagende balladen Stupid Moon. Det disige lydbildet kunne også minne om James Ferraros og Spencer Clarks (både som The Skaters og hver for seg) forvrengte hypnagogiske pop – om ikke i sangene, så i lyd og ånd. Hør for eksempel de rullende, rurale dronene som lå i bakgrunnen på vakre Twin Sikk Moons. Eat Skull brukte etter sigende mye tid på å først spille inn og deretter spille inn på nytt store deler av materialet denne gangen, på et album som var langt mer gjennomarbeidet enn de to forgjengerne.

III viste nye sider av Eat Skull, og de trivdes tilsynelatende godt i sin nye ham. De var ikke verdens mest originale låtskrivere, men sparket likevel opp morsomme og givende små sanger via originale arrangementer og en tydelig visjon for hva de ville med musikken sin. III var deres klart mest tilgjengelige album og spilte som et solid stykke poprock fra den amerikanske undergrunnen i 2013. Samtidig eksponerte Eat Skull seg for langt større konkurranse gjennom den relative alminneliggjøringen av uttrykket og en tilnærming til mer konvensjonell indiepop. De klarte seg imidlertid brukbart, og tilhengere av poprock med en tvist og manglende respekt for konvensjoner vil finne mye å glede seg over på III.

Rating: 7/10