Frank Zappa – Apostrophe (‘) (DiscReet LP, 1974)

1) Don’t Eat The Yellow Snow; 2) Nanook Rubs It; 3) St Alphonzo’s Pancake Breakfast; 4) Father O’Blivion; 5) Cosmik Debris; 6) Excentrifugal Forz; 7) Apostrophe; 8) Uncle Remus; 9) Stink Foot

Seks måneder etter suksessen med Over-Nite Sensation fulgte Frank Zappa opp med Apostrophe (’), som ble en enda større kommersiell suksess. Albumet nådde 10. plass i USA og ga ham hans andre (og siste) gullplate i hjemlandet. Norge hadde også fortsatt sansen for mannen med barten og kjøpte den opp til en 6. plass. Han fikk faktisk også en liten singelhit med Don’t Eat the Yellow Snow, for øvrig det beste og mest konkrete rådet verden noen gang har fått fra en rockestjerne, som nådde 86. plass i USA.

Omslaget bestod av et nærbilde av en mutt stirrende Zappa, og i motsetning til forgjengeren var Apostrophe (’) denne gangen et solooalbum. Hvorfor The Mothers of Invention var kuttet ut denne gangen, vites ikke. Mange av de samme musikerne var nemlig involvert også denne gangen, selv om det også var noen nye ansikter.

Apostrophe (’) hadde mye til felles med Over-Nite Sensation. Albumet bestod av korte sanger satt til fengende rock med melodiske refrenger og tung jazzrock-tilnærming. Denne gangen kunne man også ane visse innslag av tidens progressive rock, særlig på den innledende «eskimo-suite». Tekstene var mindre fokusert på underlivet og i større grad preget av absurditeter om eskimoer, tvilsomme guruer, rasisme, dårlig behandling av pudler og – ikke minst – illeluktende føtter. Det bidro til en humørfylt stemning på et av Zappas mer tilgjengelige album.

Der Over-Nite Sensation bestod av materiale som mer eller mindre ble spilt inn under samme session, var Zappa nå tilbake til sin mye brukte teknikk med å mikse nye og eldre innspillinger til en helhet. Side én – det vil si den nevnte «eskimo-suiten» samt Cosmik Debris – ble spilt inn under de samme sessionene som resulterte i Over-Nite Sensation. Side to bestod av eldre innspillinger. Den korte snutten Excentrifugal Forz var hentet fra Hot Rats-innspillingene i 1969. Resten var opptak fra diverse sessions i 1972, da Zappa var bundet til rullestolen. Til tross for at albumet var satt sammen av ulike opptak, fremstod Apostrophe (’) som en helhetlig utgivelse. De snaue 32 minuttene med musikk føltes som en naturlig sammenhengende opplevelse, fri for unødvendige og flaue øyeblikk. Samtidig hadde albumet mye å by på for den utforskende lytter. Til tross for relativt lite komplekse komposisjoner var arrangementene fulle av flotte detaljer og (selvsagt) utmerket musisering.

Don’t Eat the Yellow Snow/Nanook Rubs It/St. Alphonzo’s Pancake Breakfast/Father O’Blivion utgjorde til sammen «eskimo-suiten». Den tok utgangspunkt i at Zappa drømte at han var eskimoen Nanook. Han må ha hatt Robert Flahertys dokumentar Nanook of the North (1922) i minnet – en film som sannsynligvis er tidenes første helaftens dokumentar. Zappas Nanook møter etter hvert en pelsjeger som søker tilflukt hos St. Alphonzo’s pannekakke-/frokostrestaurant. De fire sangene hang godt sammen, fløt melodisk avgårde og var såpass konsentrerte at Zappas historiefortelling aldri tok overhånd over musikken. Låtene gled nydelig fremover før det hele fikk en hektisk avslutning i Father O’Blivion, med et ekstremt tempo. Cosmik Debris, med Zappas unike kombinasjon av gitar, George Dukes elektriske piano og Ruth Underwoods vibrafon, hadde samme funky draget som flere av låtene på Over-Nite Sensation. Også her fikk Zappas vokalstøtte fra en (nok en gang ukreditert) Tina Turner på kor. Låten ble en gjenganger på konserter i årene som fulgte.

Side to åpnet med den hissige Excentrifugal Forz – skarp jazzrock på halvannet minutt, hentet fra Hot Rats-innspillingene, med John Guerin på trommer og etter sigende supplert med senere bass- og gitarpålegg. Den gled rett over i et av platens store høydepunkter, det instrumentale tittelsporet – en heftig jam med Jack Bruce på grov fuzzbass og Jim Gordon på trommer. Likevel var det Zappa selv som stjal showet med rått og heftig gitarspill.

Nå fløy virkelig Apostrophe (’), og derfra bar det rett over i den utypiske Uncle Remus. Låta var skrevet sammen med George Duke, som trolig dominerte komponeringen av denne sjeldne Zappa-soulrockeren. Den var laidback, med et sjeldent vakkert pianospill fra Duke og koring som nærmest dro hele låta inn i kirkerommet. Det passet godt, siden teksten omhandlet rasisme mot fargede mennesker.

Helt til slutt kom den syv minutter lange, rett ut infantilt morsomme bluesen Stinkfoot. Illeluktende føtter er ikke til å spøke med – Fido ble lurt til å hente de grisete tøflene og endte opp med å kollapse. Ideen hentet Zappa fra en reklame. Musikalsk hadde sangen nok spenst og interessante detaljer til at den løftet seg ut av bluesformelene.

Vurdering: 9/10