John Fogerty – The Blue Ridge Rangers Rides Again (Fortunate Son cd, 2009)

1) Paradise; 2) Never Ending Song of Love; 3) Garden Party; 4) I Don’t Care (Just as Long as You Love Me); 5) Back Home Again; 6) I’ll Be There (If You Ever Want Me); 7) Change in the Weather; 8) Moody River; 9) Heaven’s Just a Sin Away; 10) Fallin’, Fallin’, Fallin; 11) Haunted House; 12) When Will I Be Loved

Da dette skrives i 2025 er det, med unntak av to låter, gått 18 år siden John Fogerty ga ut nytt materiale. Etter Revival (2007) kom The Blue Ridge Rangers Rides Again, en oppfølger til solodebuten fra 1973. I 2013 fulgte et album med nyinnspillinger av gamle ting (hovedsakelig CCR-sanger), der Fogerty fikk med seg en rekke store navn fra rock og country. I 2020 ga han ut et lockdown-album sammen med barna sine, som nok en gang besto av nyinnspillinger av egne låter. Det var synd at han ikke hadde mer nytt å komme med. Han var tross alt bare 62 år da Revival ble gitt ut, og selv om nyinnspillinger kan være hyggelige, må de som regel se seg slått av nytt materiale, særlig når det kommer fra en låtskriver av Fogertys kaliber.

I 2009 kom altså oppfølgeren til Blue Ridge Rangers. Julie Fogerty, Johns kone, spilte en viktig rolle i å overtale ektemannen til å vende tilbake til countryen og lage en ny runde med coverlåter. Sammen med T-Bone Burnett og Lenny Waronker samlet de en liste på 40 sanger, som ble redusert til 12. I motsetning til i 1973, da Fogerty spilte alt selv, hadde han denne gangen med seg et band i studio, blant annet kjente countrymusikere som gitarist Buddy Miller (Emmylou Harris m.fl.) og Greg Leisz (pedal steel). Herb Pedersen og Jodie Kennedy bidro med kor. Fogertys faste trommeslager Kenny Aronoff var på plass, og det samme var Don Henley, Timothy B. Schmit (begge fra Eagles) og Bruce Springsteen. Alt lå altså til rette for en ny countryfest. Dessverre ble resultatet noe blandet.

Bak et plateomslag som fint kunne vært med i kåringen av «plateomslagenes sigøynerpike», skjulte det seg et polert countryalbum, som låt som et typisk Nashville-produkt. Riktignok ikke som den mest klisjéfylte popmusikken forkledd som country via cowboyhatt og låter om «vanlige folks liv», men like fullt med en glans og glatthet som tok vekk mye av energien og spontaniteten. Fogerty brukte dessverre lite av sin raspete røst, som kunne gitt albumet den sårt tiltrengte varmen og gnisten. Låtutvalget var dessuten ujevnt, riktignok med flere høydepunkter, men også enkelte merkelige valg.

John Prines Paradise kledde Fogerty godt. Teksten om gruveindustriens kyniske utnyttelse av mennesker og natur passet godt til bildet av ham som en forsvarer av mannen i gata. Han var også i sitt ess i Buck Owens’ I Don’t Care (Just as Long as You Love Me), hvor han tok vare på den typiske Owens-swingen med autoritet. Owens’ rocka country hadde både humør og «gritt», og Fogerty visste hvordan den skulle håndteres. Change in the Weather var opprinnelig fra det mislykkede Eye of the Zombie (1986) og ble den eneste låten derfra som overlevde i Fogertys repertoar. I denne versjonen fikk den nytt liv med Jason Mowerys fele og med sjelfull koring. Den står fortsatt som en av Fogertys beste sanger etter CCR-perioden. Everly Brothers’ opprinnelig tristvakre When Will I Be Loved ble til en ren fest sammen med Bruce Springsteen, en humørpille som svingte deilig og uvørent. Fogerty leverte også en overraskende stilig versjon av Pat Boones (!) sukkersøte Moon River fra 1961. Han ga den både karakter og temperatur, og melodien har det aldri vært noe å utsette på.

Samarbeidet med Springsteen løftet flere spor, men kastet samtidig skygge over resten av platen. John Denvers Back Home Again ble for eksempel ikke reddet ut av sin klissete sentimentalitet, til tross for Fogertys innsats. Ricky Nelsons klassiker Garden Party ble noe merkelig i hendene på de aldrende Fogerty, Henley og Schmit. Selv om vokalprestasjonene var solide, manglet låten gnisten den hadde da Nelson spilte den inn som ung voksen i 1972.

Delaney & Bonnie sto bak mye god soul og blues på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, men deres Never Ending Song of Love ble slapp easy listening i Fogertys versjon. Han fikk noe mer ut av Ray Prices I’ll Be There (If You Ever Want Me) – men heller ikke den klarte å rive ned låven.

Rating: 6,5/10