Frank Zappa – Zoot Allures (Warner LP, 1976)

1) Wind Up Workin’ In A Gas Station; 2) Black Napkins; 3) The Torture Never Stops; 4) Ms Pinky; 5) Find Her Finer; 6) Friendly Little Finger; 7) Wonderful Wino; 8) Zoot Allures; 9) Disco Boy

I 1976 signerte Zappa kontrakt med Warner Brothers, frustrert over rettssaken mot manageren Herb Cohen, som etter hans mening hadde forsynt seg grovt av inntektene fra deres felles plateselskap, DiscReet. Tidlig samme år gjennomførte Zappa en verdensturné med et mindre band enn vanlig – bestående av Napoleon Murphy Brock, Andre Lewis, Roy Estrada og Terry Bozzio. Da det var tid for å spille inn et nytt album, tok Zappa imidlertid kun med seg Terry Bozzio i studio. De øvrige musikerne dukket riktignok opp på ett spor, en liveversjon av Black Napkins. Zappa seg av mye selv, og spilte gitar, bass, synthesizer og keyboards. Ruth Underwood bidro på fire spor, mens Bruce Fowler, Ian Underwood og Sal Marquez spilte blås på to. Dave Parlato (bass) og Lu Ann Neil (harpe) var med på Zoot Allures. Captain Beefheart blåste munnspill på Ms. Pinky og Find Her Finer, og den hysterisk lyse vokalen på åpningssporet var det Davey Moiré som sto for. På omslaget ble Zappa avbildet sammen med Terry Bozzio, Eddie Jobson og Patrick O’Hearn – selv om de to sistnevnte ikke medvirket på albumet, men var del av Zappas band da Zoot Allures ble gitt ut.

Albumet markerte både et musikalsk og samarbeidsteknisk skifte for Zappa. De ni låtene bar fortsatt preg av solide musikalske prestasjoner, men det musikalske uttrykket var langt unna den «tilgjengelige kompleksiteten» i den fusion- og jazzrock-inspirerte trilogien Over-Nite Sensation, Apostrophe (’) og One Size Fits All. Zoot Allures var først og fremst et rockealbum. Zappa hadde aldri gått så rett inn i den moderne rocketradisjonen som han gjorde her. Førsteinntrykket kunne være en smule skuffende: Var dette alt Zappa hadde å by på? Albumet fulgte tross alt etter den bluesdominerte skuffelsen Bongo Fury, og det var lett å tenke at han var på vei inn i en svakere periode. Men Zoot Allures –fransk for «mild overraskelse» – viste seg å ha mye å by på. Etter noen gjennomlyttinger kunne fansen puste lettet ut og få fullt utbytte av de ni sporene, som ble unnagjort på snaue 41 minutter.

Tre av låtene var instrumentaler, som alle var av høy klasse. Black Napkins var tatt opp live i Osaka, Japan, og besto i praksis av en følsom gitarsolo fra Zappa, støttet av Bozzio og bandet. Låten ble ifølge Zappa en av hans stoltheter, og et fast innslag på konsertene, der soloen ble utviklet og forbedret over tid. På Friendly Little Finger dukket Ruth Underwood opp på perkusjon. Den var mer kaotisk og rockende enn Black Napkins, nærmest frirock, med nok en saftig gitarsolo fra Frank. Tittelsporet Zoot Allures, som lå nest sist på side to, var en helt annen skål; en sløy, deilig fusionvise, ikke så langt unna de mykere anslagene til Blessed Relief (fra The Grand Wazoo).

De seks øvrige resterende hadde tekster, og Zappa var – som så ofte – i det ironiske og parodierende hjørnet. Han tok for seg alt fra det å ende opp med jobb på bensinstasjon (Wind Up Workin’ in a Gas Station), alkoholikerens triste skjebne (Wonderful Wino), discoheltens narsissisme (Disco Boy), oppblåsbare sexdukker (Ms. Pinky), og sjekking (Find Her Finer). Tekstene var nådeløse. Her fantes lite empati for dem med kjipe jobber, alkoholproblemer eller behov for å svinge seg på dansegulvet. Zappa sparket i alle retninger, særlig nedover. Riktignok kunne han også sparke oppover, men man kunne likevel savne et snev av, tja – sympati. Det lå åpenbart ikke for Zappa. Det har vært skrevet mye om mannens forakt for omgivelsene, ofte knyttet til opplevelsene han hadde med politi, myndigheter, plateselskaper og presse. Særlig episoden der han som ung ble lurt i en felle og tiltalt for å produsere «uanstendig materiale», skal ha preget ham sterkt. Den erfaringen kan kanskje forklare den ubehagelige teksten i The Torture Never Stops, som beveger seg et sted mellom tortur og BDSM – sistnevnte særlig uttrykt gjennom den lidende kvinnevokalen (trolig Gail Zappa?) som «plaget» lytteren. Den startet som en sang til Captain Beefheart, under arbeidstittelen Why Doesn’t Someone Get Him a Pepsi Cola, og handlet visstnok om kapteinens alkoholproblemer, som Zappa mente måtte være ren tortur. Musikalsk var The Torture Never Stops uansett upåklagelig – en nesten ti minutter lang «ballade» i sakte tempo, med Zappa i sitt laveste stemmeregister og – selvfølgelig – med god plass til gitarsolo. Den ble en livefavoritt, og fungerte ofte som «unnskyldning» for lange soloer fra scenen.

Wind Up Workin’ in a Gas Station og Disco Boy var to kjappe rockelåter, bygget på Bozzios stramme, hardtslående spill. Det var befriende å høre Zappa spille rett frem, moderne rock – og Disco Boy hadde for øvrig lite med disco å gjøre. Ms. Pinky hadde et uvanlig driv, med det som lød som fuzzbass og gyngende synth. Beefheart kom inn med et mørkt munnspill, mens Zappa rumlet i dypet med stemmen sin. Det var enkel, men fengende rockemusikk. Også på Find Her Finer dukket Beefheart opp, han lo rått i åpningen, og fulgte opp med munnspill i bunn av arrangementet. Sangen delte rytmisk slektskap med Ms. Pinky, men gikk i et langsommere, bluesy tempo.

Wonderful Wino ruslet avgårde på generisk gitarriffing – uvant nok for Zappa – men ble løftet av en funky blåserrekke og en fortelling om en uheldig alkoholiker som ikke klarte å holde styr på kroppens funksjoner.

Rating: 8/10