Chuck Berry – Rockin’ At The Hops (Chess LP, 1960)

1) Bye Bye Johnny; 2) Worried Life Blues; 3) Down the Road a Piece; 4) Confessin’ The Blues; 5) Too Pooped To Pop; 6) Mad Lad; 7) I Got to Find My Baby; 8) Betty Jean; 9) Childhood Sweetheart; 10) Broken Arrow; 11) Driftin’ Blues; 12) Let It Rock

Med nytt år fulgte nye singler og én LP fra Chuck Berry. Rockin’ at the Hops ble utgitt i august 1960. Etter Berry Is On Top hadde Chuck gitt ut fem singler. Den mest legendariske av disse, Back in the U.S.A. / Memphis, Tennessee, ble ikke tatt med på albumet. Det gjorde derimot Broken Arrow / Childhood Sweetheart, Let It Rock / Too Pooped to Pop, Bye Bye Johnny / Worried Life Blues og I Got to Find My Baby / Mad Lad. Ingen av singlene ble store hits i hjemlandet. De to sistnevnte fikk faktisk ingen listeplasseringer i det hele tatt, men både Let It Rock og Memphis, Tennessee gikk til sjetteplass i UK.

I tillegg til de fire singlenes A- og B-sider inneholdt albumet fire uutgitte sanger. I motsetning til de tre foregående LP-ene, som utelukkende hadde bestått av Berrys egne låter, var det denne gangen fem coverlåter inkludert. Det var kanskje ikke så rart at låtskrivingen hadde dabbet litt av — Berry hadde tross alt levert en utrolig rekke klassikere på få år. Denne gangen hadde, med noen unntak, den perfeksjonerte blandingen av rock & roll, pop, R&B og blues en tyngre vekting mot blues.

Et par skikkelige perler i stil med de tidligere hitene hadde han riktignok fortsatt å by på. I Bye Bye Johnny fortsatte Berry historien om Johnny B. Goode, som nå hadde blitt stor stjerne, laget filmer i Hollywood og så mistet grepet. Historien minnet selvsagt om det som skjedde med Elvis Presley. Låten var klassisk Berry og et høydepunkt, sammen med Let It Rock, som også var så typisk som det kunne bli. Men han var fortsatt i stand til å vri og vrenge nok på formelene til at Let It Rock ble saftig rock & roll, ikke minst takket være Johnnie Johnsons pianospill. Også Betty Jean var ren rock & roll, men hadde ikke helt samme bitt som de to nevnte. Det hadde heller ikke Too Pooped To Pop, som til tross for et stilig blåsearrangement ramlet sammen under et kjedelig refreng.

Versjonen av Down the Road A Piece var vellykket. Berry og gjengen løftet den gamle boogie-woogie-hiten fra 1940 over i svingende, bluesy rock & roll, noe blant andre The Rolling Stones og Foghat skulle la seg inspirere av senere. Broken Arrow nådde kun 108. plass i USA, men fortjente langt bedre. Her nærmet Berry seg Buddy Hollys poprock, men med sin egen vri, og ikke minst harmonisang fra The Ecuadors. Den instrumentale Mad Lad la seg tett opp til country og gynget fint.

Mange av de øvrige låtene var tilnærmet ren elektrisk blues i Chicago-tradisjonen. I Worried Life Blues, Confessin’ the Blues, I Got to Find My Baby (med L. C. Davis’ deilige tenorsaksofon), Childhood Sweetheart og Driftin’ Blues fikk Berry vist hvilken eminent bluesmann han var. Likevel var det mest spennende da han serverte sin patenterte rock & roll, heldigvis uten at det noen gang ble mindre enn hyggelig å lytte til Rockin’ At The Hops.

Rating: 7/10