The Beach Boys – Shut Down Volume 2 (Capitol LP, 1964)

1) Fun, Fun, Fun; 2) Don’t Worry Baby; 3) In The Parkin’ Lot; 4) Cassius Love Vs. Sonny Wilson; 5) The Warmth Of The Sun; 6) This Car Of Mine; 7) Why Do Fools Fall In Love; 8) Pom Pom Play Girl; 9) Keep An Eye On Summer; 10) Shut Down, Part II; 11) Louie Louie; 12) Denny’s Drums

Capitol satset først og fremst på singler, men det hindret dem ikke i å pøse ut album med sine nye stjerner. The Beach Boys hadde gitt ut tre plater i 1963 og klarte fire i 1964 – riktignok inkludert et konsertalbum og et julealbum, men likevel var det et imponerende tempo. Shut Down Volume 2 var en slags oppfølger til samleplaten Shut Down fra 1963, som i tillegg til The Beach Boys inneholdt obskuriteter som The Cheers, The Super Stocks, The Piltdown Men, Jimmy Dolans Hot Rod Race fra 1951 og Robert Mitchums The Ballad of Thunder Road fra 1958. Platen solgte godt og nådde åttendeplass i USA, men da det var tid for “oppfølgeren” valgte Capitol å lage et rent Beach Boys-album.

1964 ble året da amerikanske artister, Beach Boys inkludert, begynte å merke presset fra den britiske invasjonen. The Beatles og deres likesinnede gjorde strandhogg i det amerikanske markedet, og surfbølgen var i ferd med å ebbe ut. Flere av Beach Boys-medlemmene fulgte interessert med på hva som kom fra England, men Brian Wilson var foreløpig mest opptatt av Phil Spector, 50-tallets vokalgrupper og tidlig rock & roll. Først senere skulle han nærmest miste forstanden i forsøket på å overgå Beatles.

Shut Down Volume 2 var et typisk album for tiden – en blanding av singelhits, albumspor, lettvinte instrumentaler og tilfeldige coverlåter. Likevel var det en god del å glede seg over. Brian Wilson var nå i storform som komponist, arrangør, produsent og sanger, og han bidro med syv låter, ofte med teksthjelp fra Mike Love. Fire av disse var popklassikere. Fun, Fun, Fun ble den store hiten, med femteplass i USA. Åpningsriffet var lånt fra Chuck Berrys Roll Over Beethoven, men selve låten var en ekte Wilson-hyllest til jenta, T-Birden og California. Don’t Worry Baby var enda bedre – uimotståelig pop i Phil Spector-stil. Wilson hadde tilbudt den til The Ronettes, men da Spector takket nei, spilte Beach Boys den inn selv. Den lå tett på Be My Baby, men ble unik takket være Wilsons falsett og melankolske nerve. Balladene The Warmth Of The Sun og Keep An Eye On Summer var blant Brians fineste øyeblikk. Førstnevnte ble skrevet samme dag som John F. Kennedy ble skutt og bar preg av sår melankoli – bare solvarmen kunne lindre tapet og savnet. Her viste Wilson en modenhet og kompleksitet på nivå med Lennon og McCartney i 1964. Keep An Eye On Summer var ikke mye dårligere; nok en nydelig melodi med praktfull vokalharmonisering.

Resten var mer varierende.  In the Parking Lot, sunget av Mike Love, var typisk tidlig Beach Boys og holdt grei albumstandard. Coveren av Frankie Lymons Why Do Fools Fall in Love fungerte også ok, Men spoken word-duellen Cassius Love vs. Sonny Wilson var pinlig, Louie, Louie var slapp, og trommesoloen Denny’s Drums burde aldri vært med. Dennis Wilson sang This Car of Mine, skrevet av Brian og Mike, men den forsvant raskt i glemmeboken. Carl Wilsons instrumental Shut Down, Part II kom heller ikke over det banale. Pom, Pom Play Girl, som flyttet scenen fra racerbanen til heiajenter for det lokale fotballaget, fremstod allerede i 1964 som lite heldig.

Resultatet ble dermed fire strålende låter, et par hederlige forsøk og for mange feilskjær. Men toppsporene var så sterke at de er obligatorisk lytting for alle som liker klassisk popmusikk.

Rating: 6/10