Frank Zappa – Francesco Zappa (Barking Pumkin LP, 1984)

1) Opus I: No. 1, 1st Movement, Andante; 2) Opus I: No. 1, 2nd Movement, Allegro Con Brio; 3) Opus I: No. 2, 1st Movement, Andantino; 4) Opus I: No. 2, 2nd Movement, Minuetto Grazioso; 5) Opus I: No. 3, 1st Movement, Andantino; 6) Opus I: No. 3, 2nd Movement, Presto; 7) Opus I: No. 4, 1st Movement, Andante; 8) Opus I: No. 4, 2nd Movement, Allegro; 9) Opus I: No. 5, 2nd Movement, Minuetto Grazioso; 10) Opus I: No. 6, 1st Movement, Largo; 11) Opus I: No. 6, 2nd Movement, Minuet; 12) Opus IV: No. 1, 1st Movement, Andantino; 13) Opus IV: No. 1, 2nd Movement, Allegro Assai; 14) Opus IV: No. 2, 2nd Movement, Allegro Assai; 15) Opus IV: No. 3, 1st Movement, Andante; 16) Opus IV: No. 3, 2nd Movement, Tempo Di Minuetto; 17) Opus IV: No. 4, 1st Movement, Minuetto

Bak det tredje strake omslaget med Patricia the Dog som blikkfang, skjulte det seg en av de virkelig snurrige utgivelsene i Frank Zappas katalog. Denne gangen var Patricia kledd opp i stilfulle klær à la 1700-tallet, noe som passet svært godt til innholdet. Francesco Zappa inneholdt nemlig musikk av barokk-komponisten med samme navn, fremført på synclavier – intet mindre. Det var lett å tro at hele greia var en spøk fra Franks side, at han hadde funnet på både komponisten og musikken, men det viste seg altså at Francesco virkelig hadde eksistert. Han var en italiensk komponist og musiker som levde mellom 1717 og 1803. Mesteparten av livet tilbrakte han i Nederland, nærmere bestemt Haag. Han komponerte både symfonier, triosonater, sanger og annet.

Frank kom over musikken til sin navnebror via David Ocker, som hadde oppdaget at Francesco Zappas verker var populære blant college-studenter. Selv om Frank selvsagt ikke var i slekt med Francesco, så han humoren og muligheten i sammentreffet, og bestemte seg for å gi ut musikken hans på plate for aller første gang. Han valgte ut et knippe stykker og satte The Barking Pumpkin Digital Gratification Consort til å fremføre musikken. Dèt var et alias for Frank selv, som programmerte og spilte alt på synclavier, med Ocker som teknisk hjelper.

Francesco Zappa var en typisk komponist av sin tid. Musikken hans kunne minne om Mozart og Haydn, men hadde også røtter i barokken. Resultatet var lys og vennlig musikk, full av enkle, fengende temaer. Han var åpenbart en talentfull komponist, selv om det som ble presentert på platen ikke ga inntrykk av en glemt gigant i klassisk musikk. Dessverre ytet ikke komposisjonene full rettferdighet. Frank hadde raskt blitt kompetent på å bruke den digitale synthesizeren, men instrumentet hadde klare begrensninger i klangfarger og dynamikk. Forsøkene på å etterligne akustiske instrumenter ble nettopp forsøk, og alt fikk en «billig» elektronisk klang, selv om Frank gjorde sitt beste for å variere uttrykket. Man kunne høre når han emulerte strykere, cembalo og lignende, men det ble aldri mer enn en elektronisk illusjon.

Frank fikk langt mer ut av synclavieren da han brukte den på sine egne komposisjoner, som på albumene The Perfect Stranger og Jazz From Hell. «Francesco Zappa» plasserte seg mest inn i en tradisjon som startet med Wendy Carlos’ Switched-On Bach og Bruce Haacks eksperimenter, blant flere andre. Platen kan best minnes som et prosjekt der Frank lekte seg med synclavierens muligheter, uten at han var respektløs overfor musikken til Francesco Zappa.

Rating: 6/10