Chuck Berry – Concerto In B Goode (Mercury LP, 1969)

1) Good Looking Woman; 2) My Woman; 3) It’s Too Dark In There; 4) Put Her Down; 5) Concerto in B Goode

Chuck Berrys periode på Mercury Records ble avsluttet med Concerto In B Goode, som kom ut i juni 1969. Dermed ble det tre studioalbum, ett livealbum og en plate med nyinnspillinger av gamle hits før han igjen var å finne på Chess fra og med 1970.

På siste halvdel av sekstitallet kastet mange unge musikere seg over bluesen. Flere av dem hadde vokst opp med Berry og de andre stilskaperne innen rock & roll, for så å vende blikket mot den elektriske Chicago-bluesen som et naturlig neste steg. Blant andre Cream, Paul Butterfield Blues Band, Fleetwood Mac, Jimi Hendrix og Canned Heat blandet også inn hard rock og psykedelia i miksen. Det inspirerte Marshall Chess, sønn av Leonard, til å forsøke å revitalisere Chess Records. Han startet Cadet Concept, en underlabel av selskapet, og fikk med seg den geniale musikeren, komponisten og produsenten Charles Stepney for å lage psykedelisk blues med Muddy Waters (Electric Mud, 1968) og Howlin’ Wolf (The Howlin’ Wolf Album, 1969). Også Bo Diddley (The Black Gladiator, 1970) fikk et kraftig ansiktsløft. Særlig Howlin’ Wolf var misfornøyd med den «nye drakten», men i ettertid har alle platene fått stor anerkjennelse.

Berry må ha fulgt med på hva som foregikk hos Cadet. Han var opptatt av å holde seg relevant og nektet å lene seg helt på nostalgien – det kom først senere. På From St. Louie to Frisco hadde han flørtet med psykedelia, og tilbake i 1964 var han, sammen med Bo Diddley, tidlig ute med lange gitarimprovisasjoner. Trenden med lange jams under konserter tok av fra 1967, med band som Cream, Grateful Dead, Quicksilver Messenger Service og Velvet Underground (Sister Ray!) i spissen, der publikum fikk «hjelp» av kjemiske stimuli til å bli med på de endeløse gitarorgiene.

Concerto In B Goode ble spilt inn i Berrys eget studio i Berry Park, på tomten der han også hadde sitt gedigne hjem. Det gamle bandet var byttet ut med Kermit Eugene Cooley (bass), Dale Gischer (trommer) og Billy Peek (gitar, munnspill, keyboard, tamburin). Peek var en gammel kjenning. De to møttes i 1959, og han hadde ofte spilt med Berry på konserter i Berry Park. Han skulle senere bli kjent som gitarist for Rod Stewart på syttitallet.

På Concerto In B Goode gikk Berry for både psykedelisk blues og lange improvisasjoner, som for å dekke alle baser. Dessverre lyktes han ikke med noen av delene. Billy Peek sa senere at resultatet var «rett og slett en dårlig plate». Rolling Stone var mer positive. Lester Bangs kalte den et comeback, men det var å ta hardt i.

Tre av de fire blueslåtene på side en (alle skrevet av Berry) var ikke mer enn greie. Good Looking Woman lånte nok en gang riffet til Dust My Broom, uten at det ble mer enn hyggelig. My Woman og Put Her Down var seig, typisk Chicago-blues ala midten av femtitallet. Den hakkete, funky It’s Too Dark In There var derimot et høydepunkt, med munnspill fra Peek og en morsom tekst om dama som syntes det var for mørkt på rommet. Berry pyntet låtene med ekko, fading og små effekter for å skape en «psykedelisk» stemning, men det låt påklistret og amatørmessig og kunne ikke måle seg med det Stepney fikk til med Waters og Wolf.

Tittelsporet fylte hele side to. Starten var lovende. Det var artig å høre Berry kaste ut riff over et drivende komp, men det ble snart klart at han ikke hadde nok ideer til å holde på lytteren i 18 minutter. Det ble lite variasjon, få tempobrudd og lite dynamikk. Her hadde han faktisk mye å lære av folk som Jerry Garcia og John Cipollina, som skapte langt mer spennende jams. Concerto In B Goode er mer interessant som tidsbilde enn som som en plate å bruke mye tid på.

Rating: 5,5/10