The Beach Boys – Surfs’ Up (Brother/Reprise LP, 1970)

1) Don’t Go Near The Water; 2) Long Promised Road; 3) Take A Load Off Your Feet; 4) Disney Girls (1957); 5) Student Demonstration Time; 6) Feel Flows; 7) Lookin’ At Tomorrow (A Welfare Song); 8) A Day In The Life Of A Tree; 9) ‘Til I Die; 10) Surf’s Up

364 dager etter Sunflower dukket Surf’s Up opp i platebutikkene. I mellomtiden hadde det skjedd mye i og rundt The Beach Boys. Sunflowers ubegripelige kommersielle fiasko førte til endringer. Bandet engasjerte radio-DJ-en Jack Rieley som ny manager. Han ønsket å gjøre gruppens image som rene og pene amerikanske gutter til historie, og å få dem til å bli, om ikke direkte opprørske, så i hvert fall mer på linje med motkreftene som dominerte blant hippe, yngre amerikanere. Dermed var det slutt på felles sceneantrekk og Rieley ville at de skulle skrive sanger om sosiale og politiske forhold, og bevege seg bort fra tekster om kjærlighet og egne problemer. Alle som hadde fulgt The Beach Boys’ utvikling visste at historien deres langt fra var noen solskinnsfortelling, men det hindret ikke ryktet om de rene og pene guttene i å feste seg i offentligheten.

Brian Wilson var fortsatt ikke sitt gamle, geniale og oppegående jeg, og Surf’s Up ble – i likhet med forgjengeren – et demokratisk prosjekt, der alle bortsett fra Dennis Wilson bidro med låter. Brian var likevel ikke mer fraværende enn at han også denne gangen leverte veldig gode bidrag.

Albumet ble spilt inn i løpet av første halvår 1971. Tidlig på året hadde bandet fått et forslag til nytt album avvist av plateselskapet, som krevde høyere musikalsk kvalitet og tekster som var mer relevante for tiden. Medlemmene tok oppfordringen på alvor og leverte sin andre klassiker på rad. Surf’s Up, opprinnelig tenkt titulert Landlocked, var nesten på høyde med Sunflower og holdt seg stort sett i samme stil. Det betydde et oppdatert, moderne, men fullt gjenkjennelig Beach Boys, med et knippe sterke låter. Platen gjorde det langt bedre salgsmessig enn forgjengeren og nådde 29. plass i USA og 15. plass i Storbritannia.

Don’t Go Near the Water og Surf’s Up rammet inn albumet og løftet tematikken til et større perspektiv. Åpningssporet var en økologisk advarsel mot forurenset vann, riktignok med en sjeldent middelmådig tekst; nødrim, anyone? Den var komponert av Al Jardine og Mike Love, hadde en sterk melodi og ruslet vakkert frem i midtempo, med et arrangement tydelig preget av Brians hånd. Det var en solid åpning. Carl Wilsons Long Promised Road var enda bedre – en utsøkt ballade med temposkifte i refrenget og et løft verdig storebror Brian. Carl markerte seg her for første gang for alvor som komponist. I tillegg bidro han med den fantastiske Feel Flows. Teksten, skrevet sammen med Rieley, passet perfekt til den luftige, nesten psykedeliske musikken, som beveget seg i retning av progressiv rock, med fløyte.

Bruce Johnston hadde også et sterkt bidrag og fulgte opp sine fine låter fra Sunflower med den nostalgiske Disney Girls (1957), om mannen som foretrakk å leve i Walt Disneys verden, drømme om Patti Page og bekymringsløse dager på Cape Cod. Det var en pianodrevet ballade og en sang som fikk et langt liv på bandets konserter. Al Jardine var også god i Lookin’ at Tomorrow (A Welfare Song), en psykedelisk folk-låt som tok til orde for dem som satt nederst ved bordet i samfunnet. Mike Love var derimot langt mindre heldig med Student Demonstration Time, hvor han hadde skrevet ny tekst til Jerry Lieber og Mike Stollers Riot In Cell Block Number 9, opprinnelig en hit for The Robins i 1954. Engasjementet i Loves fortvilelse over volden mot svarte og ungdommer i det amerikanske samfunnet var sikkert ektefølt, men resultatet ble tung og klumpete gampe-rock, blottet for The Beach Boys’ vanlige eleganse.

Brian Wilson var mindre involvert enn på Sunflower, men leverte likevel flere bidrag som løftet albumet opp blant bandets beste. Take a Load Off Your Feet, midt på side én, var ikke blant hans aller sterkeste øyeblikk. Basert på en skisse av Jardine og en gammel high school-kamerat hadde den en grei melodi og et artig arrangement, og gjorde seg slett ikke bort – men fremstod som litt anonym i selskap med albumets øvrige høydepunkter. Han tok imidlertid igjen for dette med de tre siste sporene på side to. A Day In the Life Of A Tree var en klagesang over planetens sørgelige tilstand, sunget av manager Rieley, etter at verken Dennis eller Brian selv hadde fått dreisen på vokalen. Den var kledelig arrangert med pipeorgel, forseggjorte vokaler og opptak av fuglekvitter fra Brians hage. Likevel var den bare en mild bris sammenlignet med de to kolossale høydepunktene som fulgte. ’Till I Die var en av Brian Wilsons sterkeste sanger noensinne. Her beskrev han en eksistensiell krise, sittende på stranden og grublende over livet, mens musikken speilet både fortvilelsen og havets og universets uendelighet. Melodien ble komponert på pianoet, bygget ut med Hammond-orgel, bass og vibrafon, og toppet med et komplekst vokalarrangement der Love, Carl og Brian overgikk seg selv. Låten ble opprinnelig spilt inn i november 1969, og selv om den møtte motstand, særlig fra Love, stod Brian på sitt og hentet den frem igjen til Surf’s Up.

Tittelsporet var nok en låt hentet fra Smile-arkivene. Brian skrev sangen i 1967, men fikk først full kontroll på arrangementet fire år senere. Utrolig nok var den på høyde med ’Till I Die, men enda mer kompleks. «Surf’s Up» var todelt: først en orkestrert, Pet Sounds-aktig ballade, deretter en avslutning med kun piano og vokal. Resultatet var uforglemmelig.

Rating: 9,5/10